Når skal vinden vende?

Jeg har elska hiphop siden omtrent 1990. I begynnelsen var det en ganske ensom erfaring. Det var ikke så mange av oss.

Men vi hadde en indre følelse av at framtida tillhørte oss. Det skulle komme tider hvor ingen lenger hørte på kjipe gittarlyder og beundra langhåra sjuskete artister med dårlig kropps- lukt og holdning.

Det var ensomt en stund, men det skulle ikke vare evig.

Etter ti år med motgang, var Norge endelig modent for rap for alvor. Alle elska rap! Hver eneste skive som blei gitt ut var terningkast fem og seks, og hver eneste artist var et geni.

I ettertid er det kanskje litt spesielt å se tilbake på Pen Jakkes førstealbum og huske de ekstatiske omtalene. Det er heller ikke så lenge sida Lille Phillip slapp albumet sitt som også fikk femmer'e over en lav sko.

Men så snur stemninga til sin egen motsetning. Idag sier musikkjournalistene at alt av norsk rap er dritt. Mitt intrykk er at folk hører på rap akkurat som før. Karpe Diem spiller for fulle hus landet rundt, og har også prestert et album som "kunstnerisk" sett fortjener en plassering blandt klassikerne.

Men det har ikke virkelig snudd stemninga for andre gang. En ny holdningsendring krever fortsatt nye unge talenter som kommer med noe anderledes og friskt. Noe som kan snu vinden.

Noe genuint, noe hardt, ungt og spennende.

Mine damer og herrer, ta godt imot 60 millions.

Don't sleep!