Xanadus ferdigheter

Den amerikanske forfatteren Theodore Sturgeon (1918 -1985) skreiv i novella The Skills Of Xanadu (1956) om den utrolige kulturen på den bebodde månen Xanadu.

Den imperialistiske Bril er sjokkert over folkets primitive vaner, deriblandt deres manglende vegger... I dette sitatet snakker Bril med den storvokste Tan, Xanadu'ernes representant (min oversettelse):

"Hvis du vil forklare meg hva du ønsker deg for å spise, så skal jeg sørge for at du får det."
"Du vil ikke kunne vite hvordan." Sa Bril kort. Han kasta et skarp kaldt blikk igjennom rommet og bakover. "Deres folk bygger ikke vegger dere ikke kan se igjennom, ingen dører dere kan lukke."
"Nei, det gjør vi ikke." Som vanlig registrerte ikke kjempen fornærmelsen, men bare ordene.
Det gjør dere vel ikke, Tenkte Bril for seg sjølv. Ikke engang når dere- og en grusom mistanke begynte å vokse inne i han.

Denne planeten har selvfølgelig en egalitært og flat styreform, og det fører selvfølgelig til store problemer da Bril gjerne vil snakke med regjeringen. Det veit de selvfølgelig ikke hva er for noe.

Det som gjør at Bril virkelig er interessert i anektering av denne planeten på vegne av hans militaristiske kultur, er Xanadu'ernes utrolige evner. Alt som beherskes av noe menneske beherskes av alle på Xanadu. Dette er mulig takket være noen mystiske smykkesteiner de bærer i beltet. Tankelesersteinene gjør at Alle er kokker, alle er snekkere, alle er politikere. Brils imperialistiske drøm er å bruke disse smykkesteinene på soldater. Hvis en kan koble sammen 300 000 soldater telepatisk ville de være i stand til å slå en hvilken som helst fiende i strid. De ville kunne reparere alt utstyret, og de vil ha full oversikt over felten. Brilliant!

...De kunne plukke opp hvem som helst sitt arbeid på hvilket som helst stadie og utføre det til et hvilket som helst nivå. Èn kunne plukke opp en fløyte og spille et par toner, og andre ville vandre over, noen med instrumener og noen uten, og snart ville instrument etter intrument spille med, til det var femti eller seksti og musikken var som en drift eller storm, eller som hvile etter en hyrdestund.
Av og til kunne en tilskuer gå fram og plukke et instrument ut av hendene på noen som ble lei, og spille videre med resten, reint og harmonisk, og, nei, samtykket Tan, han trodde ikke at de noensinne hadde spilt dette stykket musikk før, noen av de femti eller seksti menneskene.
Det kokte alltid ned til følelsen i Tans forklaringer.
"Det er en følelse du får. Violinen, foreksempel; jeg har hørt en, kan vi si, men jeg har aldri holdt i en. Jeg ser noen spiller, og jeg forstår hvordan noetene er satt sammen. Så tar jeg den og gjør det samme, og etter som jeg konsentrerer meg om å lage den note, og den nota som kommer etter, så kommer det til meg ikke bare hvordan det burde høres ut, men også hvordan det burde føles- i fingrene, i buearmen, i kinnet og i skulderen. Fra disse følelsene kommer følelsen om hvordan det føles å lage sånn musikk.
"Selvfølgelig er det begrensinger", ville han inrømme, "og noen gjør det kanskje bedre enn andre. Hvis fingertuppene mine er myke, så kan jeg ikke spille så lenge som en annen kan. Hvis hendene til et barn er for små for instrumentet, så må han kanskje gå ned en oktav eller hope over noter. Men følelsen er der, når vi tenker på den spesielle måten.
"Det er det samme med alt annet vi gjør", oppsummerte han. "Hvis jeg trenger noe i huset mitt, en maskin, et redskap, så bruker jeg ikke gjern hvis kobber er bedre. Det ville ikke føles riktig for meg. Jeg mener ikke å kjenne på metallet med hendene, men jeg kjenner på gjennstanden og dens deler og hva den er til. Når jeg tenker på alle tingene jeg kunne lage av det, så er det bare en måte som føles riktig for meg.

Menneskehetens spesielle posisjon blandt pattedyr kommer fra vår evne til å kommunisere, til å utveksle kunnskap mellom oss, og å være istand til å lære av erfaringer andre har gjort. Tilgangen på menneskeskapt informasjon er helt grunnleggende i hva det vil si å være menneske! Når menneske lærte seg å lese og skrive, gjorde denne tilgangen et stort hopp framover. Vi kunne lære av erfaringer gjort av personer langt vekk, fra andre tidsepoker og folk vi ikke kjenner. Hva ville skje med menneskeheten, med det å være menneske, med den menneskelige kulturen hvis denne kommunikasjonen var absolutt tilstedeværende hele tida? Hvis vi til enhver tid kunne skaffe oss all den erfaring vi måtte ønske oss på et blunk, kun ved å konsentrere oss om det? Ved å stille spørsmålet riktig?

"Så", sa Bril. "Alt dette, plus denne- denne konkuransen mellom distrikene om å finne råvarer lokalt isteden for å sende etter dem, det er derfor dere ikke har noen handel. Og likevel sier du at dere er standarisert,- på alle måter, dere har alle de samme gjennstandene, og de samme måter å gjøre ting på."
"Vi har det vi har lyst på, og vi lager det selv," nikket Tan.

Bril får kloa i de Xanaduiske beltene; han får reist hjem med dem, og han får utstyrt soldatene sine med dem. Twisten på slutten av historia er selvfølgelig at de telepatiske soldatene slutter å adlyde ordre. De forstår ikke hvorfor de skal adlyde noen som er nøyaktig like flinke som dem sjølv, og de skjønner i felleskap at det er mye bedre å leve i fred, frihet og i felleskap. Med lik informasjon er hvem som helst like godt egna til å ta avgjørelser som en hvem som helst annen.


Historia skildrer i korte trekk overgangen til det kommunistiske sammfunnet gjort på ca. tre uker, og gjennomført med små svarte smykkesteiner man har i beltet. Effektivt og greit. Sånn skulle det vært i virkeligheten.

Men kanskje er noe lignende i ferd med å skje med den menneskelige kulturen idag. Vi kan vel neppe gjøre regne med å vite nøyaktig hvordan det føles å spille fiolin basert på andres erfaringer sånn med en gang, men det er ingen grunn til at ikke all menneskelig informasjon skal kunne være universellt tilgjengelig for hele menneskeheten innen kort tid.

Det synes etterhvert åpenbart at enhver mobiltelefon er en datamaskin, og at enhver datamaskin skal på nett. Vår framtid som menneskehet, og som individer, er en framtid hvor vi alle sammen er på nett hele døgnet, gjennom hele livet. Vi har mesteparten av all informasjon som noe menneske har forsøkt å formidle til flere mennesker umiddelbart tilgjengelig for oss.

Jeg fant noen andre nerder som likte den historia godt her. . (Open Source Community On Manufacturing Knowledge. De er ganske bra nerda, da. Det bare må sies, men det blir jo ikke mindre gøy av det!)

Folkens: La internett bli hele menneskesammfunnets idèdugnad! La alle tanker mangfoldigjøres og distribueres til alle medlemmer av menneskeheten! Kunnskap og visdom vil bety å stille riktige spørsmål. Det vil bety evnen til å søke presist.

Dette er menneskehetens intelekutelle framtid. Men se på hva det kan gjøre for organisasjonsformene: La oss forestille oss en interessefelleskap; en familie, en arbeidsplass, eller et politisk parti. La dette felleskapet lage et lukka nettverk på Internett, bare tilgjengelig for medlemmene. Hver gang arbeidsplassen har et behov; la oss si at en sekk med konvolutter skal fraktes fra A til B, en foredragsholder fra C til D, og lydannlegget på konferansesalen må klargjøres. Hvis behovene kan defineres av de som oppdager behovene, deles opp og delegeres av medlemmene av nettverket, og at medlemmene er konstant online, så foresvever det meg inn at det vil kunne bety en enorm effektifisering av organisasjonsformen. I nær sagt i en hvilken som helst organisasjon.


Legg til en effektiv intern bloggbasert diskusjonskultur (fungerende pinging og backtracks burde ikke være vanskelig for et uniformt internt nettverk), nettverking av mennesker i partilag, utvalg og geografi, en geografisk sensitiv kalender

En vil kunne gi beskjeder til hele organisasjonen på et blunk, eller man kan gi beskjeder eller komme med inlegg til de inlegget omfatter. En vil kunne komme med inkallinger til møter, og ha en kalenderfunksjon som minner hver enkelt på hva de skal.

Helt tilslutt, så mistenker jeg kanskje at godeste Sturgeon undervurderer objektive motsetninger noe. Han ser ut til å mene at hvis man forstår alle andres motiver, og veit det samme som dem, så vil man automatisk bli enig. Jeg er redd klassekampen fortsetter sjølv om vi skulle vite alt i hele verden. Men det betyr ikke at idèen er dårlig. Langt ifra. Framtida ser ikke så værst ut herifra.

(Dette er en slags fortsettelse av innleggene Framtidas nettdiskusjoner, og Klassekampens avantgarde går baklengs inn i framtida.)