Det føles fint

Jeg bodde i et kollektiv med to andre gutter. De var litt yngre enn meg, men sånn er det nå engang med kollektiver. Og jeg er en voksen mann, men likefullt en slask. Jeg husker ikke helt hva jeg ikke hadde gjort. Var det å vaske opp? Det kan ha vært å handle? Jeg husker ikke. De andre gutta var irriterte på meg.

Den kvelden var jeg heldig på by'n. Jeg klarte å trekke med meg en ung skjønnhet inn på rommet. Men hun var bråkete. Vi var bråkete. Etter en god stund med relativt høyt lydnivå kommer min samboer rasende inn på rommet. Han slår opp døra, og skriker i sinne at - "Nå får dere faen meg holde kjeft! Det er faenmeg flere enn deg her! NOen av oss har en jævla jobb å gå til imorra tidlig!"

Pinlig. Men okei. En må ta hensyn. Dette er forståelig, enn så pinlig det var for meg.

Den påfølgende uke får min sambo dårlig samvittighet. Det går opp for han at det var ganske pinlig for meg å få kjeft midt under akten, og han bestemmer seg for å gjøre det godt igjen.

Derfor er han snill å kommer inn med kaffe til oss på morrakvisten. Opp i senga, -"Jeg beklager at jeg kjefta så fært sist gang, altså."

Det var jo snillt. Hvordan kunne han vite at det var en annen dame?