Framtidas nettdiskusjoner

Diskusjoner på internett har et problem; de fungerer ikke spesielt bra. På den annen side er det en veldig grei måte å involvere folk over lange avstander, hurtig utsendt informasjon, og dessuten billig. Det koster mindre enn møtelokalet, du sparer kaffeutgifter, og du trenger ikke ta bussen dit.


Altså; det er ønskelig å diskutere politikk og utveksle informasjon på internett, men verken e-postlister eller webforum (eller usenet) har vist seg å være spesiellt brukbare.

Hvordan skal vi konkludere ut ifra det? Noen folk, kanskje spesielt journalister og annet rask, ønsker at vi skal avskrive internett som noen slags form for bidrag til verdenskulturen. Det har ikke revolusjonære råd til! Mulighetene er for enorme! Tilgangen på informasjon går ikke bare sinnsykt kjapt, men den er også mye-mye mye billigere enn hva gutenbergs trykkerevolusjon klarte. Det er billigere enn telerfon, og potensiellt mer effektivt enn allmøter.

Altså er vi nødt til å eksperimentere for å finne en form for internett diskusjon som er praktisk bra. Alternativet er å stå stille i fortida, og å kaste en masse penger ut av vinduet som vi kunne brukt til tivoliturer og opphold på gazastripa.

Teknologiske innovasjoner revolusjonerer ikke verden i en smell. Det går flere runder. FØRST får vi tcp/ip, SÅ sprer det seg i de tusen hjem, SÅ venner vi oss til å bruke det, og etter en tid med daglig bruk lærer vi oss den sofistikerte organisasjonsformen som skal til for å skrive wikipedia, foreksempel.

Det har ikke skjedd noe teknologisk som gjør at wikipedia fungerer nå og ikke for ti år siden, men vi har lært oss å bruke internett kulturellt. Wikipedia er bedre organisert enn det vi fikk til for ti år sida.

Internettdiskusjoner er ungt. Vi har ikke nokk kultur på det. Hvor lang tid har menneskeheten brukt på å komme opp med måter å diskutere på i RL? Hvis du har 300 mennesker som skal diskutere, så ville en virkelig proff organisasjon delt opp møtene i fire, og så hver av gruppene opp til vi sitter med 7 til 9 personer i hver liten diskusjonsgruppe. Diskusjonen ville foregått etter dagsorden, med ordstyrer, tegn til innlegg, replikk eller dagsorden, oppsummering og fellessamlinger før vi går til vedtak. Hvis ordskiftet går treigt ville en dyktig ordstyrer satt i gang en runde, og kanskje tilogmed drivi med kjønns eller alderskvotering på talelista. Dette understreker at det er MYE kultur og ENORME mengder prøving og feiling som ligger til grunn for bare en vanlig politisk diskusjon. Mens på Internett blir vi skuffa hvis det ikke fungerer med følgende løsning: Ingen forholder seg til dagsorden, alle kan si så mye de vil uten noen begrensing, og ingen ordstyrere.

Det er nesten så det er et mirakel at e-postlistene ikke er værre enn de er.

Men det er idag ikke bare to former for diskusjon på nett. Det er tre hovedformer.

e-postlister

forum

blogger

E-postlister er den dårligste modellen. Den domineres av kverrulanter og bromlebasser. Det kreves bare èn eneste idiot, og han har sabotert hele e-postlista. Siden vi jo i denne verden er flest idioter, så sier det seg sjølv at det ikke kan gå spesielt bra.

Forum korrumperer saktere, men taes også over av troll etterhvert det også. Dessuten er forum vanskeligere å få liv i, de krever moderatorer (administrative sjefer, som lager nye tråder, og lager og opprettholder regler). Det er dessuten uhyre vanskelig å konkludere på bakgrunn av forum.

Så er det bloggsfæren, som jeg mener foreløpig har vist tegn på å fungere mye bedre. Diskusjoner kan være sakligere, aktørene lettere å kjenne igjen, de får identitiet, og diskusjoner trenger ikke følge det samme "tempoet" som resten av diskusjonen.

Bloggdisusjoner foregår på en annen måte en de andre formene for nettdisusjon.

For det første så har alle debattantene en egen profil. Det gjør at vi kjenner debattantene, sjølv om de skulle være anonyme.

alle innlegg har en permalink. Det gjør at det er lett å følge debatter, men enda viktigere; lett å IKKE følge debatter du ikke vil følge med på.

Det betyr at nå jeg på mitt innlegg kommer til skade for å skrive feil norsk, så kan iversen poste et eget innlegg hvor han kritiserer min ukorrekte bruk av formen "de" og "dem". På en e-postliste eller et forum ville dette blitt opfatta som kverrulering, sjølv om det iogforseg kunne vært interessant nok, mens i bloggsferen kan sidediskusjonen godt gå paralelt uten å forstyrre min og milton marxs uenigheter om den boliverianske revolusjon.

Debatten dør selvfølgelig kjapt da alle ser at jeg har rett. Men en lignende debatt dukker opp igjen om to år. Da er det lett for meg, Meningspolitiet, og Milton Marx å finne fram de gamle inlegga igjen, og vi kan bygge på våre gamle argumenter. Derfor er det en større sansynlighet for at vi blir smartere for hver diskusjon.

Dette gjør at mulighetene til å bygge kontinuitet i argumentasjon er større. Alle deltagerne vil enkelt kunne konfronteres med det de har ment om saken for to år sida, og vi vil kunne finne fram til det sjølv. Dette er også vanskelig på forum og på e-postlister. Dette er en fordel i forhold til å diskutere på møter, fordi hva nå jeg måtte ha sagt på et møte for to år sida er forlengst glemt.

Ofte blir bloggosferen kritisert for å være anonym, men bloggdebatantene er ofte mindre anonyme en debattanter i aviser. Det er fordi jeg lettere kan følge andre artikler, se hva vedkommende har skrivi før.

Verden er ennå ung, kamerater! Vi har ikke råd til å avskrive diskusjoner på internett bare fordi så-og-så har følt seg tråkka på. Det er så mye å tjene på det! Og så utrolig mye å spare!

Bloggosferen må utvikles, og det er ikke bare teknisk, men sosialt. Politisk og organisatorisk. Framtida er ikke blogg sånn som det ser ut i dag, men nye og mer avanserte avarter av dagens bloggsystemer. Det er denne retninga vi må eksperimentere i.

(Jeg gjorde et mislykka forsøk på å være ironisk da jeg i forrige post skreiv at "Hele artikkelen er en kommentar til denne uviktige posten og debatten", så mente jeg ikke egentlig at den var uviktig. Det var et forsøk på å være ironisk på bekostning av jorunalister som velger å drøfte spørsmålsstillinger de mener er uviktig. Egentlig mener jeg at det var en viktig og inspirerende artikkel og diskusjon.)