bestefar i jorda

Så var begravelsen unnagjort og bestevar i jorda. Det er selvfølgelig sørgerlig, men han døde som en gammel mann, og han levde et "rikt liv", som man sier. (litt pussig, ikke? Han var jo ikke spesielt rik?)

Familien er en gjeng med ganske aktive folk. Diskusjonene var igang fra dag én om hvordan mannen skulle begraves, og det er vel vår form for sorgreaksjon. Vi var enige om at vi ikke skulle ha noen prest, at vi ikke skulle ha for mye snipp, og at det ikke skulle bli for pompøst. Vi var uenige om vi skulle ha stein, men det er jo ikke egentlig en stor diskusjon.

Så viser det seg at begravelsesbyråene også er kapitalistiske selskaper som er hypp på å tjene mest mulig penger. Prisene på kister har et enormt varierende prisnivå. De ligger på, såvidt jeg kan forstå fra 1500 og opp. Da er det jo hendig at pårørende i sorg ser på valg av kiste som et spørsmål om respekt for avdøde, og i vilken grad vedkommende var elsket. Som om han bryr seg.

En begravelse kan godt koste 50 000 spenn.

Vi gjorde så mye som mulig sjølv, og det blei ålreit, og mye billigere. Det var den mest ukristelige begravelsen jeg har vært i, trur jeg. Stakkars Gud sneik seg inn etter at alle hadde satt seg, og satt på bakerste benk hele tida. Hu felte en ørliten tåre, for hu visste at de ikke kom til å sees igjen.