Danmark er råttent!

En stilig mann og en vakker kvinne møtes på Taxi for å drikke & prate piss. Forholdet deres er ikke så godt som det kan synes. Hun var hans gamle sjef for lenge lenge sida, og han blei oppsagt på grått papir i en opprivende prosess. De psykososiale skadene på arbeidsmiljøet var så alvorlige at de enda ikke er tilbake til full produktivitet. Tilsynelatende er de sånn rundt 30, men i virkeligheten er de gamle som alle haua. De har mange navn begge to, men fordi de sitter på pub i full offentlighet, har de av hensyn til diskresjon tatt navnet Kristin og Rolf Arne.

Kristin: "Hei! Skal vi snakke litt om ytringsfrihet?"

Rolf Arne: "Nei, jeg vil orker ikke nå."

Kristin: "La oss snakke litt om ytringsfrihet."

Rolf Arne: "Nei, vær så snill!"

Kristin: "Hold kjeft! Sett deg ned! Vi skal snakke om ytringsfrihet!"

For mange vil det kanskje synes litt rart at Rolf Arne var så innmari opprørt av det å snakke om ytringsfrihet. Men han er lei. Han har hørt nok, og han har diskutert det alt for mye i månedene som har gått. Det er ikke det at Rolf Arne er motstander av prinsippet om ytringsfrihet, det er bare det at han ser det hele fra et litt annet perspektiv enn Kristin. Egentlig begynner han å mistenke at hu ikke egentlig ser på ytringsfrihet som et viktig prinsipp for de som mener noe annet henne.
Han har også en stygg tendens til å mene nøyaktig det motsatte av hva hu måtte mene til enhver tid. Faktisk kan det godt sies å motivere alt han gjør.

Rolf Arne: "Vi er ikke vanlige folk, Kristin. Det er ingen grunn til at vi til enhver til er nødt til å diskutere nøyaktig det som diskuteres over alle de andre borda på nøyaktig samme tid. Herregud!"

Kristin: "Ja?"

Rolf Arne: "Jeg mente det som et kraftuttrykk. det veit du godt."

Kristin: "Skal jeg begynne å bruke deg som kraftuttrykk også?"

Rolf Arne: "Det er vel samma faen for meg! Bare ikke så høyt, så vi ikke blir kasta ut.2

Kristin: "Hælvete heller!"

Rolf Arne: "Beklager. Jeg skulle gjerne invitert deg hjem, men det bryter mot reglene vi har satt opp for kollektivet."

Rolf Arne bor med tre andre kompiser i kåken sin; Leffi, Bubba, og Lucy (uttales luu-si, som et jentenavn. Men det er en kar). Sammen har de tatt på seg oppgaven å mene og gjøre det motsatte av Kristin og hennes omgangskrets mener og gjør. Hu kan på en måte takke seg sjølv, synes de.

Kristin: "Jeg vil ikke hjem til deg, Roffa. Det var, som du også nevnte, et kraftuttrykk"

Rolf Arne: "Greit, greit. La oss ikke krangle om dette. Det blir litt tåpelig å henge seg opp i ord, synes du ikke? Du ville prate om ytringsfrihet.."

Kristin: "Det ville jeg. Men først lurer jeg altså litt på hvor du stiller deg i denne karrikaturdebatten?"

Rolf Arne: "Hvor jeg stiller meg? Det er da mye mer spennende å vite hvor du stiller deg? Her handles det jo i ditt navn i øst og vest!"

Kristin: "Det handles i mitt navn, men du må vel innrømme at du har en liten finger med i spillet du også, vel? Kanskje spesielt i vest?"

Rolf Arne later som han ikke hørte spørsmålet og tømmer øl'en sin i stedenfor. Han legger også sin ære i ikke å følge røykeloven, så han er nødt til å få det til å se ut som han ikke røyker. Rolf Arne tenner røyken, og Kristin, som kjenner Rolf Arne godt, tar det som en bekreftelse.

Rolf Arne: "Er du hypp på en øl til?"

Kristin: "Hvor står du i karrikaturdebatten, roffa?"

Rolf Arne beveger hånda si over glassene deres, og de fylles dermed med øl.

Rolf Arne: "Du kjenner jo meg, Kristin! Jeg synes blasfemi er bra, jeg. Det er jobben min, nærmest."

Kristin: "Så du støtter publiseringa?"

Rolf Arne: "Ja, jeg gjør vel det. Jeg skulle gjort det sjølv, om det ikke var for mange kristne som hadde gjort det. Du veit jeg får litt spader av sånt selskap."

Kristin ler: "hahaha! Ja, de skulle ha sett oss nå"

Rolf Arne: "Hvor skal du hen med dette? Støtter du publiseringa?"

Kristin blir alvorlig: "Nei, jeg gjør ikke det. Men jeg er tilhenger av ytringsfrihet. Jeg blir provosert av de som truer tegnerne og sånt. Det er en skam, faktisk."

Rolf Arne: "Jaja. Ikke ta sånn på vei."

Kristin: "Det verste er at jeg på en måte har vært litt stolt av disse folka, veit du. De tar liksom det her med.. kremt.. "

Kristin rødmer litt og ser ned i bordflata. Hun klarer ikke å si til Rolf Arne hvor glad hun blir for skikkelig ordentlig hengivne gudfryktige mennesker, gitt deres historie. Mellom Kristin og Rolf Arne var det jo nettopp det som skar seg, for alle de åra sida.

Rolf Arne: "Jaja. Jeg veit jo åssen du har det med det, sjef!"

Han blunka til hu når han sa "sjef", bare for å erte, selvfølgelig.

Kristin: "Men det som virkelig irriterer meg, er at samtidig som Danmark er mest ivrige på ytringsfrihet for retten til å fornærme meg, så putter de folk som vil ha retten til å forsvare sin støtte til frigjøringsorganisasjoner i den tredje verden i fengsel!"

Rolf Arne: "Høh? Hva snakker du om?"

Kristin: "Leser du ikke artiklene jeg får lagt ut, Roffa? Jeg har snakka om det tidligere, her."

Rolf Arne later igjen som om han ikke helt hørte spørsmålet. Herregud! Hvem har egentlig lyst til å lese en blog om hva gud mener til enhver tid? Det er nesten like dumt som Oslo TV. Gud bedre!

Kristin fortsetter: "Den danske regjeringa har, som en følge av at Danmark støtter seg til EUs liste over såkalte "terrororganisasjoner", gjort det ulovlig å viderebringe appeller om å støtte en rekke frigjøringsbevegelser, deriblant palestinske PFLP, og Colombianske FARC."

Rolf Arne: "Bah! Det er da ganske mange land i EU, frøken. Det betyr ikke at Danmark går å arresterer folk bare for noe de sier likevel!"

Kristin: "Jo-men det gjør det. Danmark putter folk i fengsel bare på grunn av hva de mener. Du bør ta en kikk på Ytringsfrihed.nu med én gang. Det er galskap."

Rolf Arne: "Okei. Men jeg blir glad når jeg ser sånt!"

Kristin: "Hvorfor det?"

Rolf Arne: "For jeg kan lene meg tilbake i vissheten om at Fough kommer til å brenne i hælvete i en evighet!"

Kristin strekker høyre hånd fram, og smiler bredt: "Avtale!



Du kan se den sensurerte appellen her!