Hvor viktige var AKP(ml)?

Oki doki. Vi slipper ikke klassens parti helt med en gang. Angivelig er det sånn at partiet lever i beste velgående, ihvertfall hvis en skal tro den røde tumleplassen. Jeg har sett på Redaksjon én, og fordi jeg er så jævla grei, så har jeg skrivi ut debatten mellom Pål Steigan og Arne Strand. Utgangspunktet er en artikkel som Steigan skreiv i Dagbladet, om den indre jubel. Steigis er nest lengst til høyre på dette bildet:



"Viggo Johansen: Filmen gymnaslærer Pedersen har starta en ny debatt om AKP (ml) bevegelsen. Tidligere partileder Pål Steigan skriver fortsatt om behovet for revolusjon. Han møter en kraftig utfordrer etter dette. Hvor sterkt var AKP (ml) da det var på topp?

Pål Steigan: Forholdsvis sterkt, og som organisasjon veldig sterkt fordi vi var så målbevisste og så entusiastiske som vi var. Da AKP var på sitt største i 78 i AKP og ungdomsforbundet var vi vel omlag 5000, men folk jobba jo døgnet rundt, så effekten var jo voldsom. Det var et parti av aktivister.
Nå synes jeg at Gymnaslærer Pedersen var en vakker film, men den gjengen vi så nettopp hadde ikke fått til noe som helst. Ingen hadde funnet på å lage en film om dem 30 år etterpå. Vi lagde jo Klassekampen, vi lagde streikestøttekomiteer

Viggo Johansen: Avisa Klassekampen?

Pål Steigan: Jajaja. Vi samla inn. Det var jo det Nina Skåtøy var inne på her; han ofra jo ølen sin for dagsavisa. Og det ble skapt en dagsavis.

Viggo Johansen: Det var en bevegelse med sterk disiplin?

Pål Steigan: Absolutt. Og folk tok engasjementet sitt alvorlig. Du må huske på at da jeg og du gikk ut fra gymnaset i 68.det var samtidig med Tet-offensiven i Vietnam. så at et lite folk kunne slå en stormakt Det var samtidig med studentopprøret i 68. Vi så studentene mot det franske opprørspolitiet. Det var et enormt engasjement. Og vi så på mulighetene av å skape en verden uten utbytting og undertrykking. Det var jo det som drev oss

Viggo Johansen: Det var drivkraften?

Pål Steigan: Åjaja.

Viggo Johansen: Du sier at dere bygde en av landets mest profesjonelle organisasjoner. Hva legger du i det?

Pål Steigan: I det legger jeg at vi var veldig effektive i det å få til det vi ønsket. Vi skapte en type ledere som ikke bare hadde teori men som kunne gjennomføre ting i praksis. Jeg vil si at hvis jeg hadde valget mellom ti av de beste folka våres fra syttitallet og femti folk fra en hvilken som helst annen lederutdannelse i Norge er jeg ikke i tvil om at jeg ville valgt de ti.

Viggo Johansen: Var det en autoritær bevegelse?

Pål Steigan: Nei. Vi hadde foreksempel Ikke noe hyllest av ledere, det var jo ikke noe sånt. Alle var underkasta samma disiplin. Jeg også, som partileder. Det var ut å selge avisa, det var ut å drive praksis. Det var fritt fram å kritisere også lederne hvis de sluntret unda.

Viggo Johansen: Arne Strand, var dette en så sterk bevegelse som Steigan gir utrykk for?

Arne Strand Nei det var jo ikke det. I antall medlemmer var det jo ikke noen stor organisasjon sett ut i fra Norge på syttitallet og åttitallet. Politisk spilte akp (ml) bevegelsen en liten rolle. De gjorde veldig mye ut av seg, på universitetet særlig. I studentmiljøet ellers. På en rekke bedrifter, Vinmonopolet, Jøtul. De hadde de ulovlige streikene. Og de spilte en rolle her i huset, jeg husker det jo, jeg jobbet her. Og de hadde en rekke fremragende forfattere som var med i debatten. Men politisk spilte bevegelsen veldig liten rolle. Støyen står ikke i forhold til det vi har sett i ettertid. partiet RV var aldri over 0.5 prosent i valg. Med unntak av lokalvalget i 79, da blei det litt sterkere. Men sånn sett spilte det nok ingen rolle.

Viggo Johansen: Var det en autoritær bevegelse?

Arne Strand Å, ja. Åja. Og det som er det veldig overraskende, den gangen for oss som sto utenfor å betrakte dette utenfor som reporter, jeg var jo reporter den gangen så var det å se at studentopprøret, som begynte i -68 som var et antiautoritært opprør over hele Europa, også her i landet på Blindern, jeg gikk også på Blindern, da og jeg husker dette veldig godt.
Det opprøret kuppet AKP’ere, også gjorde de det antiautoritære opprøret om til en autoritær bevegelse der en organisasjon som var helt annerledes en studentopprøret var resultatet.
Det tror jeg nesten ikke du kan - Dette kan du nesten ikke nekte for.

Pål Steigan: hahahaha! Det er morsomt å høre en fra Arbeiderpartiets studentlag si dette. Jeg diskuterte dette med Reiulf Steen, han fortalte åssen han opplevde det norske studentersamfunnet på den tida, der satt det tusen ml-ere på den ene side, også var dette hundre konservative, også var det sju stykker fra Arbeiderpartiets studentbevegelse. Det var Arbeiderpartiet på Blindern den gangen. Dere var helt utradert. Og det kom av at dere sto på maktas side. Når studentopprøret kom sto dere på maktas side. Da Tet-offensiven da Vietnamkrigen raste, så sto dere på amerikanernes side. Dere sto på maktas side. Da de ville streikene, da Norgas Sauda kom, så var det jo dere som prøvede å kneble kampen på grasrota. Så det er veldig artig å høre at vi kuppa bevegelsen. Dere prøvde å hindre den hele veien. Vi var i bevegelsen hele veien.

Arne Strand: Dette er jo historisk ukorrekt.

Pål Steigan: Nei nei.

Arne Strand: Hvis du går til Vietnamkrigen. De store demonstrasjonene mot Vietnamkrigen kom på slutten av sekstitallet. Da var jo Arbeiderpartiets studentlag en meget viktig faktor i studentmiljøet. Arbeiderpartiet som parti var jo landets suverent største med nesten femti prosent av stemmene og vant jo nesten valget i -69. Det var jo Arbeiderpartiets engasjement på sekstitallet mot Vietnamkrigen på sekstitallet som førte til endringen. Ikke hva fem hundre forvirrede studenter på ytre venstre fløy!

Pål Steigan: Nei dere støttet aldri frigjøringskampen. Spørsmålet sto: skal vi si fred i Vietnam nå, eller skal vi si støtt frigjøringskampen. Og dere sa aldri støtt frigjøringskampen. Dere prøvde å vanne det ut. Og dere hadde hele tida, gjennom Haakon Lie, sterke røtter til amerikanerne. Dere hadde sterke røtter til Israel. Sånn at når vi tok opp kampen for Palestina, så var dere også på den gærne side.
Derfor hadde dere ikke noe å melde til ungdommen. Arbeiderpartiet var dødt blant ungdommen. Derfor kunne vi vinne en oppslutning. Hadde ikke dere ført en sånn gammalmannspolitikk, så hadde ikke vi kunne fått den oppslutningen. Det ga oss en kjempemessig fordel, jeg må innrømme det.

Arne Strand: Nei det gjorde ikke det. Det er helt, helt feil. Og det var jo ikke AP heller som AKP(ml) sloss mest mot. Det var jo SV som dere ødela i realiteten. SUF ødela moderpartiet og gikk videre i sin spesielle fasong som AKP(ml).

Viggo Johansen: Pål Steigan, du møtte i din glansperiode Mao Zedong, du møtte Pol Pot. Ble dere styrt fra utlandet?

Pål Steigan: Nei på ingen som helst måte. Vi var alltid våre egne gutter og jenter. Jeg mener, jeg møtte Mao da jeg var 21, og det er greit nok at jeg var imponert av en revolusjonshelt som Mao, men da vi satte oss ned, i et møte med en av veteranene fra den lange marsjen dagen etterpå, og han fortalte oss at det var feil av revolusjonære i Vesten å stille til valg så sa vi til han;
dette hakke du greie på, det veit vi bedre. Mannen var seksti år og revolusjonshelt. Vi var 21 og knapt tørre bak øra. Vi talte Kina midt imot. Det gjorde vi også da Kina i -72 sa at Norge bør gå inn i EU, akkurat som dere gjorde (til rane Strand), så sa vi Nei, tvertimot! Norge bør stå utenfor EU! Så vi har aldri tatt diktat fra utlandet.

Viggo Johansen: økonomisk støtte fra utlandet?

Pål Steigan: Kineserne og albanerne tilbød oss økonomisk støtte, dette har vært kjent en god stund, og vi avviste det tvert. Det var helt uaktuelt. Vi skulle stå på egne bein, og det gjorde vi i forhold til den norske staten og alle andre.

Arne Strand: Men det som blir så helt sprøtt for oss. Var sprøtt for oss den gangen og som blir nesten like sprøtt for mennesker i dag var hvordan velutdannede ungdommer, universitetsutdannede ungdommer kunne finne på å marsjere under paroler Mao, Stalin og Pol Pot. Kanskje visste de ikke så veldig mye om hva Mao hadde bedrevet i Kina. Kanskje ikke. Men dere visste hva Stalin hadde stått for. Dere hadde hørt om Moskvaprosessene. Dere visste om myrderiene. Også Pol Pot, da. Du var jo der borte selv og snakket med han. Så dere ikke gjennom dette? Så dere ikke hva som foregikk?

Pål Steigan: Du, unnskyld meg. Unnskyld meg. Du husker Trygve Bratteli?

Arne Strand: Jeg husker han godt jeg. Veldig godt.

Pål Steigan: Ja. Trygve Bratteli ga støtte til regjeringa Pol Pot. Og FN ga støtte til regjeringa Pol Pot.

Arne Strand: Ikke til myrderiene

Pål Steigan: Nei, nei, nei. Og det gjorde ikke vi heller. Vi har aldri støtta noen myrderier. Nei, men vi ga økonomisk støtte, vi ga militær støtte.

Arne Strand: De ga aldri støtte til politikken. De ga støtte til nasjonen, og det var noe helt annet.

Pål Steigan: Nei men vi ga støtte økonomisk. Finansielt.

Arne Strand: Et land kan gi utenrikspolitisk støtte til et annet land uten å gi støtte til akkurat regjeringen

Pål Steigan: Ja, nettopp! Nettopp! Og vi støtta heller ikke noen myrderier.

Arne Strand: Jo dere støttet Pol Pot som helteskikkelse.

Pål Steigan: Nei, vi gjorde faktisk ikke det. Vi støtta krigen mot amerikanerne

Arne Strand: Også støttet dere Stalin, og det er antakelig det verste dere gjorde. At dere kunne finne på det allerede den gangen visste dere om Stalin..

Pål Steigan: Når det gjelder Stalin, så var vi jo aldri stalinister, vi var maoister. Vi pleide å spøke oss imellom og si at hvis vi hadde levd i Stalintida så hadde vi sikkert blitt sendt til Sibir. Fordi Mao representerte en linje som var totalt forskjellig fra Stalins. Så hvis Stalin hadde hatt en sjanse til å bure Mao hadde han gjort det.. Fordi han representerte en bonderevolusjon, som Stalin mente var helt feil. Da jeg var i Kina i 1970 så sa de til meg, hvis vi hadde følgt Stalins linje så hadde Kina vært delt på midten.

Arne Strand: Og det slutter jo ikke der heller. Albania var jo også noe dere fant på som et idealland. Forstod dere heller ikke hva som foregikk der nede? Det er jo helt utrolig at det gikk an å gå igjennom den perioden som en såkalt kritisk venstreorientert bevegelse å ikke se hva som foregikk. Dere må jo ha hatt bind for begge øynene når dere gjorde det. Dere var sosiologer og statsvitere og historikere også brukte dere ikke noe av disse kunnskapene på disse landene. Det er ganske utrolig.

Viggo Johansen: Nå må Steigan få svare

Pål Steigan: Det var jo ikke disse spørsmåla som sto sentralt i vår hverdag. Det som sto sentralt var streikekampen, kampen mot EU, kampen mot USA i Vietnam, kampen mot Alta/Kautokeino utbygginga, altså. Den eneste regjeringa etter at Quisling sendte polititropper mot Menstad på tredvetallet som har sendt polititropper mot en fredelig demonstrasjon er jo Arbeiderpartiets regjering; Gro Harlem Brundtlands regjering. Som sendte for å slå ned en demonstrasjon mot en utbygging man seinere sa var unødvendig.

Viggo Johansen: Mener du fortsatt det var klokt å gå inn for væpna revolusjon?

Pål Steigan: Altså, alt det der snakket om våpen er jo bare tull å sette på dagsorden. Det som er spørsmålet er jo samfunnsomveltninga. I dag har vi en situasjon hvor de tre rikeste menneskene i verden har en formue på størrelse med brutto nasjonalproduktet til verdens 48 fattigste land. Hvis ikke det kaller på en omveltning, så...

Viggo Johansen: Det kaller på en revolusjon?

Pål Steigan: Ja absolutt
vi trenger en revolusjon akkurat som man i sin tid trengte den amerikanske, den franske og oktoberrevolusjon, så trengs det i dag en omveltning hvor de fattige som sulter i hjel og er fratatt enhver stemmerett i verdenssamfunnet får verdighet.

Viggo Johansen: Nå forstår jeg det slik at du kaller troppene ut på banen igjen?

Pål Steigan: Ja, Jeg mener at det er mye større grunn til å bli revolusjonær og kommunist i dag en det var den gangen jeg blei det.

Viggo Johansen: Er du aktiv fortsatt?

Pål Steigan: Nei, jeg betaler kontingenten og går på møtene og skriver en og annen artikkel

Viggo Johansen: kan du bli partiformann igjen?

Pål Steigan: Nei det aktivitetsnivået jeg har i dag ville nok antakelig blitt karakterisert som sympatisør i min tid."



Hvis du har lyst til å sjekke om jeg har skrivi riktig og sannferdig, så kan du dobbeltsjekke (og dessuten diskutere spørsmåla) her hos Redaksjon Én.

Pål Steigans artikkel blei etterpå forsøkt motsagt av Ottar Grepstad i en artikkel som heter det indre tyranni, men den rammes umiddelbart av Godwins lov, så innlegget gjelds ikke. Sorry. Bedre lykke neste gang.