hvorfor har folk armbåndsur?

Nå er det en god stund siden utseende på Gud Bedre endra seg. Det skal innrømmes. Årsaken er selvfølgelig latskap. Eller at ingen vil betale meg for det. Det går ofte ut på ett, er jeg redd.

Likevel; jeg har gjort en ørliten, men svært viktig oppdatering...

Jeg har satt opp en klokke!

Nå er det selvfølgelig mange lesere som gjerne leser blogger på datamaskin, eller kanskje tilogmed på telefon og lignende medier, og i svært mange tilfeller vil dere ha en klokke, som meg, elegant plassert nederst i høyre hjørnet av skjermen.

Det kan derfor låte overflødig å ha klokke på en webside.

Og... Vel...

En skulle jo tro det samme ville gjelde armer i disse dager? Altså, unnskyld meg men... Har du ikke mobiltelefon? Åja, du har det, ja. Og når du tar opp mobilen din og kikker på skjermen, hva ser du da? Klokke, ja.

Okei, så hvorfor har du gått inn i en urmaker og kjøpt en klokke for hundrevis, kanskje tusenhvis av kroner?

Svaret er selvfølgelig at det ser tøfft ut. Litt retro-tøfft, faktisk. Sånn som de kule hadde i gamledager. Noen av de tøffeste i verdenshistorien har gått med armbåndsur, så hvorfor skal ikke jeg få lov?

Det, og mer til, gjelder også for denne lille skjønnheten, koda i flash:


Du kan finne den her. Også tilgjengelig som screensaver. Yeah. Takk til Audun.

Kast Pinochet på stillehavet

En god venn av meg som var en ganske aktiv tagger. han malte en graffitipiece på en vegg med navnet hennes. En ganske romantisk handling, ville kanskje de fleste si. Hun var imidlertid spanskspråklig, og når hu først så piecen så blei hu rasende på vår mann.


Det viste seg at det alt sto et slagord på veggen som han hadde malt over. Det sto på spansk, så han kunne ikke lese det. Det var et slagord som refererte til den tidligere Chilenske diktatoren Augusto pinochet, samt en oppfordring om hva man burde gjøre med han.

Vår mann blei nødt til å dra hjem, hente spraybokser, gå tilbake, og skrive "Kast Pinochet på stillehavet" på veggen. Det blei en sein kveld.

Augusto Pinochet døde idag!

Skål!



(Portrettet er offesiellt, og tjofaderullan fra avisa Diariollanquihue.)

Den arme synders evangelium del 2

Willhelm Weitling var den første tyske kommunist eller sosialist av betydning teoretisk. Han var respektert av Marx og medlem av den første internasjonale, til Marx brøyt med han i 1846.

Denne artikkelen er skrivi i 1843, og første del av den kan du finne her.

Jesus lærer om avskaffelse av straff

Dette kommer klart og tydelig fram i følgende bibelsteder:

Matt 5:38 og 39: Dere har hørt det er sagt: "Øye for øye og tann for tann". Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.

Matt. 5:43 og 5:44: Dere har hørt det er sagt: "Du skal elske din neste og hate din fiende". Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere.

Her framgår det at ifølge kristendommens grunnsetninger kan den kristne verken lage lover eller idømme straff, fordi lover og straff bare kan brukes ovenfor dem som stiller seg fientlig til samfunnets individer. De skal ikke lenger straffes; derimot skal man fjerne de årsaker som gjør dem til samfunnets fiender.

Prinsippet for Jesu lære er felleskap omkring arbeid og nytelse

Matt 6:25: Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?

Men leseren må spørre om et sånt sorgløst liv uten felleskapet omkring arbeid og nytelse er mulig. Nei! Men det glemmer eller forbigår man i alle utlegginger om bibelen. Alikevel kan man bare her forstå meninga med de vanskeligste av Jesu setninger.

Matt 6:34: Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Disse to bibelsteder gjelder nok mer for apostlenes liv dengang enn de gjelder for alle som bekjenner seg til Jesu lære, for apostlene jobbet ikke lenger med sitt håndtverk, men reiste rundt og ble etter datidas skikk gjestfritt motatt overalt. Følgende bibelsted har imidlertid adresse til hele folket. Johannes Døperen blei spurt av folk om hva de skulle gjøre:

Luk. 3:11: Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.»

Men det ville nok de fleste av våre fromme kristne betenke seg på. Eller hva mener du, leser?

Jesus avviser familien

Tanken om et brorskap mellom alle mennekser har en så vid betydning hos Jesus, at familiebegrepet helt oppløses i det. Det er flere ytterst påfallende eksempler på denne avvisning av slektskap og familie.
Jesus oppfordrer en mann til å følge seg, men han vil først begrave sin far.

"La de døde begrave deres døde" sier Jesaus til han. (Luk. 9:60) En annen som også vil følge han, vil først ta farvel med sine nærmeste. Jesus irettesetter han: Alle disse - far, mor, søsken, barn, venner og slektninger - skal glemmes, og det skal skje så hurtig at den unge mann ikke skal ta seg bryet med å si noe om sine planer eller ta avskjed med hjemmet.
Da Jesus engang satt i et hus og lærte, fikk han beskjed om at hans mor og brødre sto uttafor og spurte etter han.

Mark. 3:33 til 3:35: Han svarte: «Hvem er min mor og mine søsken?» Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: «Se, her er min mor og mine søsken! For den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor.»

Jesus prediker om krig
Jesus innså naturlighvis at den oppgave han hadde stilt seg sjølv ikke bare kunne løses ved å lære og preke. Han visste utmerket godt at mellom læren og dens virkeliggjørelse lå sverdet, og at dette var uungåelig; han var heller ikke redd for dette sverdet og denne kampen, ettersom han gjenntatte ganger priste den:

Luk. 22:35 - 22:36: Så sa han til dem: «Den gangen jeg sendte dere av sted uten pengepung eller veske eller sko, manglet dere da noe?» «Nei, ingenting,» svarte de. 36 «Men nå,» sa han, «må den som har pengepung, ta den med. Det samme må den som har en veske, og den som ikke har noe sverd, får selge kappen sin og kjøpe seg et.

Ut ifra dette bibelsted kan man forsvare enhver motstand mot den samfunnsmessige uorden, mot eiendommens tyrrani og mot den undertrykkelse som utøves gjennom pengesystemet.

(Oversatt fra den danske Ole Thyssens utgivelse "Den tidlige Socialisme" på Hanz Retzel forlag 1979, som igjen har oversatt teksten fra Das Evangelium des armen Sünders, Weitling 1843. Referansene er kryssjekka hos bibelen.no. Bildene av er fra filmen Afaltevangeliet og Wikiartikkelen)

Den arme synders evangelium

Den faste leser av Gud Bedre vil være klar over at gud er tillhenger kommunismen. Salig Weitling beviste i 1843 at også Jesus var kommunist.

Artikkelen heter "Den arme synders evangelium", og jeg har oversatt den fra dansk. Dette er første del. Prise herren for Bibelen.no som jeg har linka til og kryss sjekka sitatene. Ellers finnes boka på papir i en skrivebordskuff på ditt nærmeste hotell.


Den arme synders evangelium (1843)

Inledning

Arme syndere og synderinner! Dette evangelium er for dere; gjør det til et frihetens evangelium.

Alle dere, hvis tro vakler og hvis viten ennå ikke hviler på et fast grunnlag, alle dere, hvis anker av håp har mistet grunnen på tvilens hav, hom å hent herfra et nytt mot og et nytt håp.
Selv om prestenes og de priviligertes fortolkninger og utlegninger har fjernet enhver gnist av kjerlighet til det kirkelige evangelium fra deres bryst, så la det likevel være med å avvise det foragtelig; det kommer ikke fra noen helgen, noen prest, noe fromt dydsmønster, men fra en synder...

Jesus lærer om eiendommens avskaffelse

Eiendommen avskaffelse er et uunværlig middel for å virkeliggjøre arbeidernes eiendomsfelleskap; og nettopp eiendommens avskaffelse har i så høy grad vanskeligjort den offentlige opplysning og utbredelse av denne lære, fordi de fornemme jøder og romere, prestene, levitterne og sadukeerne alle hadde interesse i å kvele disse grunnsetningene i deres fødsel. De samme klasser finnes også i vårt samfunn, selv om de har andre navn; derfor blir kravet om eiendommens avskaffelse også idag tolket som et prisverdig, uforpliktende og uforpliktende avkall - uansett hvor kraftig og tydelig alle bibelsteder beviser denne første læresetning, også selv om ordene sniker seg inn i forkledning. Kunne Jesus kanskje ha utrykt seg tydeligere enn i Lukas 14:33:

"Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier."

At de første kristne gjorde det til en plikt å oppføre seg på den måten, finner vi bekreftet i Apostlenes Gjerninger 2:44:

"Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles"

Kravet om eiendommens avskaffelse kan ikke formuleres mer konsekvent enn blandt de første kristne; selv de mest ekstreme av nåtidas kristne ville ikke kunne være strengere i lignende tilfeller.
Eier! Du har det i dag innafor dine fire vegger på samme måte som slovakken har det med sin fettingnidde skjorte, som han verken vasker eller skifter. Like så lite som han kjenner nytelse ved rent tøy, like lite kjenner du nytelsen ved å være felles om all eiendom. Hvis man skulle avskaffe eiendommen med vold, ville du nok sette deg imot det på samme måte som foreldrene engang motsatte seg at barna blei smitta med kopper.

Jesus lærer om avskaffelse av penger

Jesus var altså kommunist; han lærte om felleskapets prinsipp og om nødvendigheten av det; men hvordan det skulle virkeliggjøres overlot han framtida. Det er mulig at man i det esseeiske forbund var enige om alt dette, men noen plan for framtida blei ikke utforma dengang.
Sjølv om ikke Jesus uttrykkelig har uttalt "pengene må avskaffes", så har han sagt: du skal ikke ha dem på deg, ikke samle dem, du skal gi bort pengene til de som ikke har noen, osv. Hvis jeg ikke kan ha penger på meg og ikke får samle dem, når jeg skal gi dem til andre som vil låne hvis jeg har mange, så er det bedre å avskaffe dem helt når de blir overflødige i et mer fullkomment samfunn. For hvis det ikke skjer, blir det utenkelig med et sant felleskap, harmoni og frihet. I de følgende bibelsteder uttaler Jesus seg tydelig om dette punktet:
Matteus 10:9

"Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobbermynter til å ha i beltet"

(på dansk: til jers egen lomme")
Matteus 6:19:

"Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger og hvor tyver bryter inn og stjeler"

Matteus 6:24:

"Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon."

Sånn kjente Jesus de innerste drivkrefter i menneskenes sjel, og visste godt at penger og eiendom førte til forbrytelse og elendighet. Det beviser han når han sier
Matteus 6:21

"For der skatten din er, vil også hjertet ditt være"

(Del to av artikkelen finnes her)

Nasjonal Samling 1935

Fra Arbeidernes Leksikon bind 5 1935

"Nasjonal samling, n. fascistisk organisasjon, stiftet og ledet av majorVidkun Quisling. Organisasjonen var forbredt ved forskjellige andre fascistorganisasjoner i aarene omkring 1930, således Karl Meyers Nasjonale Legion, Fedrelandslaget, Samfundsvernet, Nordisk Folkereisning o.l.

Mens Quisling var forsvarsminister i bonderegjeringen 1931-33 førte han en offentlig politikk som hele tiden siktet på dannelsen av en fascistisk bevegelse.

Stiftelsen av N.S. fulgte umiddelbart efter bonderegjeringens fall, i mai 1933. Organisasjonen begynte imidlertid ikke å optre offentlig i større utstrekning før i forbindelse med stortingsvalget dettte år, først ved offentlig oprop i "Tidens Tegn", senere ved et eget blad "Nasjonal Samling". Undet valget forsøkte organisasjonen å utnytte den borgerlige forbitrelse mot arbeiderorganisasjonene og de sterke opposisjonelle strømninger i de borgerlige partier, dels femkalt ved den mislykkede krisepolitikk, dels ved nederlaget i Grønlandssaken. N.S. knyttet også forbindelse med en del av Bygdefolkets krisehjelp, bl. a. dens fører, sakfører Lien, og optrådte i fellesliste med denne organisasjon ved valget.

Sammen fikk de to organisasjoner i land-distriktene i alt 14 942 stemmer, vesentlig i Akershus, Opland og Telemark. I Telemark bestod stemmene nesten bare av Bygdefolkets krisehjelp, som her tapte meget på alliansen. I alt fikk partiet 27 850 stemmer, men ingen stortingsmann.
Valget føltes som et nederlag, og organisasjonen utfoldet liten offentlig virksomhet før ved kommunevalget 1934. Den inngikk herunder samarbeide med Frisinnede folkeparti og Bondepartiet i Oslo og med Frisinnede folkeparti på en del andre steder.

Gjennemgående gav kommunevalget ennu dårligere resultater enn stortingsvalget. I byene fikk partiet 10 434 stemmer mot 12 908 ved stortingsvalget. I Oslo hvor partiet alene hadde 5441 stemmer ved stortingsvalget fikk de tre samarbeidende partier sammenlagt bare 5298. (De samarbeidende partier sammenlagt ved stortingsvalget 9152 stemmer). Derimot hadde partiet en del lokal fremgang, således i Stavanger, hvor det gikk frem fra 783 til 2558 stemmer. Adskillig større begydning har N.S hatt ved sin agitasjon blandt gymnasiaster og yngre studenter. Men nederlaget ved valgene har også her ført til stagnasjon."

(Men alt dette var før ordet "quisling" blei et adjektiv, og Norge på den måten bidro til verdenskulturen.
Mer Arbeidernes Leksikon.)

Hvor viktige var AKP(ml)?

Oki doki. Vi slipper ikke klassens parti helt med en gang. Angivelig er det sånn at partiet lever i beste velgående, ihvertfall hvis en skal tro den røde tumleplassen. Jeg har sett på Redaksjon én, og fordi jeg er så jævla grei, så har jeg skrivi ut debatten mellom Pål Steigan og Arne Strand. Utgangspunktet er en artikkel som Steigan skreiv i Dagbladet, om den indre jubel. Steigis er nest lengst til høyre på dette bildet:



"Viggo Johansen: Filmen gymnaslærer Pedersen har starta en ny debatt om AKP (ml) bevegelsen. Tidligere partileder Pål Steigan skriver fortsatt om behovet for revolusjon. Han møter en kraftig utfordrer etter dette. Hvor sterkt var AKP (ml) da det var på topp?

Pål Steigan: Forholdsvis sterkt, og som organisasjon veldig sterkt fordi vi var så målbevisste og så entusiastiske som vi var. Da AKP var på sitt største i 78 i AKP og ungdomsforbundet var vi vel omlag 5000, men folk jobba jo døgnet rundt, så effekten var jo voldsom. Det var et parti av aktivister.
Nå synes jeg at Gymnaslærer Pedersen var en vakker film, men den gjengen vi så nettopp hadde ikke fått til noe som helst. Ingen hadde funnet på å lage en film om dem 30 år etterpå. Vi lagde jo Klassekampen, vi lagde streikestøttekomiteer

Viggo Johansen: Avisa Klassekampen?

Pål Steigan: Jajaja. Vi samla inn. Det var jo det Nina Skåtøy var inne på her; han ofra jo ølen sin for dagsavisa. Og det ble skapt en dagsavis.

Viggo Johansen: Det var en bevegelse med sterk disiplin?

Pål Steigan: Absolutt. Og folk tok engasjementet sitt alvorlig. Du må huske på at da jeg og du gikk ut fra gymnaset i 68.det var samtidig med Tet-offensiven i Vietnam. så at et lite folk kunne slå en stormakt Det var samtidig med studentopprøret i 68. Vi så studentene mot det franske opprørspolitiet. Det var et enormt engasjement. Og vi så på mulighetene av å skape en verden uten utbytting og undertrykking. Det var jo det som drev oss

Viggo Johansen: Det var drivkraften?

Pål Steigan: Åjaja.

Viggo Johansen: Du sier at dere bygde en av landets mest profesjonelle organisasjoner. Hva legger du i det?

Pål Steigan: I det legger jeg at vi var veldig effektive i det å få til det vi ønsket. Vi skapte en type ledere som ikke bare hadde teori men som kunne gjennomføre ting i praksis. Jeg vil si at hvis jeg hadde valget mellom ti av de beste folka våres fra syttitallet og femti folk fra en hvilken som helst annen lederutdannelse i Norge er jeg ikke i tvil om at jeg ville valgt de ti.

Viggo Johansen: Var det en autoritær bevegelse?

Pål Steigan: Nei. Vi hadde foreksempel Ikke noe hyllest av ledere, det var jo ikke noe sånt. Alle var underkasta samma disiplin. Jeg også, som partileder. Det var ut å selge avisa, det var ut å drive praksis. Det var fritt fram å kritisere også lederne hvis de sluntret unda.

Viggo Johansen: Arne Strand, var dette en så sterk bevegelse som Steigan gir utrykk for?

Arne Strand Nei det var jo ikke det. I antall medlemmer var det jo ikke noen stor organisasjon sett ut i fra Norge på syttitallet og åttitallet. Politisk spilte akp (ml) bevegelsen en liten rolle. De gjorde veldig mye ut av seg, på universitetet særlig. I studentmiljøet ellers. På en rekke bedrifter, Vinmonopolet, Jøtul. De hadde de ulovlige streikene. Og de spilte en rolle her i huset, jeg husker det jo, jeg jobbet her. Og de hadde en rekke fremragende forfattere som var med i debatten. Men politisk spilte bevegelsen veldig liten rolle. Støyen står ikke i forhold til det vi har sett i ettertid. partiet RV var aldri over 0.5 prosent i valg. Med unntak av lokalvalget i 79, da blei det litt sterkere. Men sånn sett spilte det nok ingen rolle.

Viggo Johansen: Var det en autoritær bevegelse?

Arne Strand Å, ja. Åja. Og det som er det veldig overraskende, den gangen for oss som sto utenfor å betrakte dette utenfor som reporter, jeg var jo reporter den gangen så var det å se at studentopprøret, som begynte i -68 som var et antiautoritært opprør over hele Europa, også her i landet på Blindern, jeg gikk også på Blindern, da og jeg husker dette veldig godt.
Det opprøret kuppet AKP’ere, også gjorde de det antiautoritære opprøret om til en autoritær bevegelse der en organisasjon som var helt annerledes en studentopprøret var resultatet.
Det tror jeg nesten ikke du kan - Dette kan du nesten ikke nekte for.

Pål Steigan: hahahaha! Det er morsomt å høre en fra Arbeiderpartiets studentlag si dette. Jeg diskuterte dette med Reiulf Steen, han fortalte åssen han opplevde det norske studentersamfunnet på den tida, der satt det tusen ml-ere på den ene side, også var dette hundre konservative, også var det sju stykker fra Arbeiderpartiets studentbevegelse. Det var Arbeiderpartiet på Blindern den gangen. Dere var helt utradert. Og det kom av at dere sto på maktas side. Når studentopprøret kom sto dere på maktas side. Da Tet-offensiven da Vietnamkrigen raste, så sto dere på amerikanernes side. Dere sto på maktas side. Da de ville streikene, da Norgas Sauda kom, så var det jo dere som prøvede å kneble kampen på grasrota. Så det er veldig artig å høre at vi kuppa bevegelsen. Dere prøvde å hindre den hele veien. Vi var i bevegelsen hele veien.

Arne Strand: Dette er jo historisk ukorrekt.

Pål Steigan: Nei nei.

Arne Strand: Hvis du går til Vietnamkrigen. De store demonstrasjonene mot Vietnamkrigen kom på slutten av sekstitallet. Da var jo Arbeiderpartiets studentlag en meget viktig faktor i studentmiljøet. Arbeiderpartiet som parti var jo landets suverent største med nesten femti prosent av stemmene og vant jo nesten valget i -69. Det var jo Arbeiderpartiets engasjement på sekstitallet mot Vietnamkrigen på sekstitallet som førte til endringen. Ikke hva fem hundre forvirrede studenter på ytre venstre fløy!

Pål Steigan: Nei dere støttet aldri frigjøringskampen. Spørsmålet sto: skal vi si fred i Vietnam nå, eller skal vi si støtt frigjøringskampen. Og dere sa aldri støtt frigjøringskampen. Dere prøvde å vanne det ut. Og dere hadde hele tida, gjennom Haakon Lie, sterke røtter til amerikanerne. Dere hadde sterke røtter til Israel. Sånn at når vi tok opp kampen for Palestina, så var dere også på den gærne side.
Derfor hadde dere ikke noe å melde til ungdommen. Arbeiderpartiet var dødt blant ungdommen. Derfor kunne vi vinne en oppslutning. Hadde ikke dere ført en sånn gammalmannspolitikk, så hadde ikke vi kunne fått den oppslutningen. Det ga oss en kjempemessig fordel, jeg må innrømme det.

Arne Strand: Nei det gjorde ikke det. Det er helt, helt feil. Og det var jo ikke AP heller som AKP(ml) sloss mest mot. Det var jo SV som dere ødela i realiteten. SUF ødela moderpartiet og gikk videre i sin spesielle fasong som AKP(ml).

Viggo Johansen: Pål Steigan, du møtte i din glansperiode Mao Zedong, du møtte Pol Pot. Ble dere styrt fra utlandet?

Pål Steigan: Nei på ingen som helst måte. Vi var alltid våre egne gutter og jenter. Jeg mener, jeg møtte Mao da jeg var 21, og det er greit nok at jeg var imponert av en revolusjonshelt som Mao, men da vi satte oss ned, i et møte med en av veteranene fra den lange marsjen dagen etterpå, og han fortalte oss at det var feil av revolusjonære i Vesten å stille til valg så sa vi til han;
dette hakke du greie på, det veit vi bedre. Mannen var seksti år og revolusjonshelt. Vi var 21 og knapt tørre bak øra. Vi talte Kina midt imot. Det gjorde vi også da Kina i -72 sa at Norge bør gå inn i EU, akkurat som dere gjorde (til rane Strand), så sa vi Nei, tvertimot! Norge bør stå utenfor EU! Så vi har aldri tatt diktat fra utlandet.

Viggo Johansen: økonomisk støtte fra utlandet?

Pål Steigan: Kineserne og albanerne tilbød oss økonomisk støtte, dette har vært kjent en god stund, og vi avviste det tvert. Det var helt uaktuelt. Vi skulle stå på egne bein, og det gjorde vi i forhold til den norske staten og alle andre.

Arne Strand: Men det som blir så helt sprøtt for oss. Var sprøtt for oss den gangen og som blir nesten like sprøtt for mennesker i dag var hvordan velutdannede ungdommer, universitetsutdannede ungdommer kunne finne på å marsjere under paroler Mao, Stalin og Pol Pot. Kanskje visste de ikke så veldig mye om hva Mao hadde bedrevet i Kina. Kanskje ikke. Men dere visste hva Stalin hadde stått for. Dere hadde hørt om Moskvaprosessene. Dere visste om myrderiene. Også Pol Pot, da. Du var jo der borte selv og snakket med han. Så dere ikke gjennom dette? Så dere ikke hva som foregikk?

Pål Steigan: Du, unnskyld meg. Unnskyld meg. Du husker Trygve Bratteli?

Arne Strand: Jeg husker han godt jeg. Veldig godt.

Pål Steigan: Ja. Trygve Bratteli ga støtte til regjeringa Pol Pot. Og FN ga støtte til regjeringa Pol Pot.

Arne Strand: Ikke til myrderiene

Pål Steigan: Nei, nei, nei. Og det gjorde ikke vi heller. Vi har aldri støtta noen myrderier. Nei, men vi ga økonomisk støtte, vi ga militær støtte.

Arne Strand: De ga aldri støtte til politikken. De ga støtte til nasjonen, og det var noe helt annet.

Pål Steigan: Nei men vi ga støtte økonomisk. Finansielt.

Arne Strand: Et land kan gi utenrikspolitisk støtte til et annet land uten å gi støtte til akkurat regjeringen

Pål Steigan: Ja, nettopp! Nettopp! Og vi støtta heller ikke noen myrderier.

Arne Strand: Jo dere støttet Pol Pot som helteskikkelse.

Pål Steigan: Nei, vi gjorde faktisk ikke det. Vi støtta krigen mot amerikanerne

Arne Strand: Også støttet dere Stalin, og det er antakelig det verste dere gjorde. At dere kunne finne på det allerede den gangen visste dere om Stalin..

Pål Steigan: Når det gjelder Stalin, så var vi jo aldri stalinister, vi var maoister. Vi pleide å spøke oss imellom og si at hvis vi hadde levd i Stalintida så hadde vi sikkert blitt sendt til Sibir. Fordi Mao representerte en linje som var totalt forskjellig fra Stalins. Så hvis Stalin hadde hatt en sjanse til å bure Mao hadde han gjort det.. Fordi han representerte en bonderevolusjon, som Stalin mente var helt feil. Da jeg var i Kina i 1970 så sa de til meg, hvis vi hadde følgt Stalins linje så hadde Kina vært delt på midten.

Arne Strand: Og det slutter jo ikke der heller. Albania var jo også noe dere fant på som et idealland. Forstod dere heller ikke hva som foregikk der nede? Det er jo helt utrolig at det gikk an å gå igjennom den perioden som en såkalt kritisk venstreorientert bevegelse å ikke se hva som foregikk. Dere må jo ha hatt bind for begge øynene når dere gjorde det. Dere var sosiologer og statsvitere og historikere også brukte dere ikke noe av disse kunnskapene på disse landene. Det er ganske utrolig.

Viggo Johansen: Nå må Steigan få svare

Pål Steigan: Det var jo ikke disse spørsmåla som sto sentralt i vår hverdag. Det som sto sentralt var streikekampen, kampen mot EU, kampen mot USA i Vietnam, kampen mot Alta/Kautokeino utbygginga, altså. Den eneste regjeringa etter at Quisling sendte polititropper mot Menstad på tredvetallet som har sendt polititropper mot en fredelig demonstrasjon er jo Arbeiderpartiets regjering; Gro Harlem Brundtlands regjering. Som sendte for å slå ned en demonstrasjon mot en utbygging man seinere sa var unødvendig.

Viggo Johansen: Mener du fortsatt det var klokt å gå inn for væpna revolusjon?

Pål Steigan: Altså, alt det der snakket om våpen er jo bare tull å sette på dagsorden. Det som er spørsmålet er jo samfunnsomveltninga. I dag har vi en situasjon hvor de tre rikeste menneskene i verden har en formue på størrelse med brutto nasjonalproduktet til verdens 48 fattigste land. Hvis ikke det kaller på en omveltning, så...

Viggo Johansen: Det kaller på en revolusjon?

Pål Steigan: Ja absolutt
vi trenger en revolusjon akkurat som man i sin tid trengte den amerikanske, den franske og oktoberrevolusjon, så trengs det i dag en omveltning hvor de fattige som sulter i hjel og er fratatt enhver stemmerett i verdenssamfunnet får verdighet.

Viggo Johansen: Nå forstår jeg det slik at du kaller troppene ut på banen igjen?

Pål Steigan: Ja, Jeg mener at det er mye større grunn til å bli revolusjonær og kommunist i dag en det var den gangen jeg blei det.

Viggo Johansen: Er du aktiv fortsatt?

Pål Steigan: Nei, jeg betaler kontingenten og går på møtene og skriver en og annen artikkel

Viggo Johansen: kan du bli partiformann igjen?

Pål Steigan: Nei det aktivitetsnivået jeg har i dag ville nok antakelig blitt karakterisert som sympatisør i min tid."



Hvis du har lyst til å sjekke om jeg har skrivi riktig og sannferdig, så kan du dobbeltsjekke (og dessuten diskutere spørsmåla) her hos Redaksjon Én.

Pål Steigans artikkel blei etterpå forsøkt motsagt av Ottar Grepstad i en artikkel som heter det indre tyranni, men den rammes umiddelbart av Godwins lov, så innlegget gjelds ikke. Sorry. Bedre lykke neste gang.