Stamcelleforskning i Norge

Dette er ikke den første gangen jeg har blogga! Jeg blei minnt på det når jeg browsa gjennom vg's bloggsider, og kom over min eneste post på den forrige bloggen min «Stamcelleforskning i Norge».
Ideen min var basert på historien fra Greg Bear sin fantastiske roman Blood Music.
Jeg skulle skrive historien som en fag-blogg, og lure mofokkers til å tru at det var sannt.

Planen var å lese meg opp på Stamceller, og late som jeg var en anonym stamcelleforsker som blogga fra innsida. Jeg skulle bidra med trivia, nyheter, små bransjehemmeligheter (som jeg hadde blitt nødt til å finne på) og, det mest spennende, topphemmelige nyheter fra lobbyvirksomhet for å gjøre stamcelleforskning mere akseptert i Norge. Dette skulle gjøre bloggen min veldig kontroversiell, og folk skulle spekulere masse på om jeg var ekte og sånnt.

Jeg var i nærheten av et vitenskapelig gjennombrudd, hvor jeg hadde manipulert stamceller sånn at de kunne brukes til å lagre informasjon, og å gjøre noe kalkulasjon. Kongstanken var å bruke (mine egne) manipulerte stamceller som en slags organiske datachips, og etterhvert lage en helt ny type datamaskiner basert på menneskelig organisk materiale.

I en kontrovers (helst av politisk art som jeg ikke sjølv hadde noe med) skulle (et unevnt, og kanskje hemmelig) institutt bli nedlagt, og alle forsøk avsluttes. Det var en stor personlig tragedie for meg. Etterhvert inrømmer jeg at jeg har fortsatt noen av forsøkene helt privat. Den eneste muligheten for å få de manipulerte stamcellene ut av laboratoriet på var ved å frakte dem inne i min egen kropp.

Etter noen uker på jakt etter en ny jobb med et tilsvarende laboratorie, oppdaga jeg at jeg var kommi i mye bedre form. Jeg (og alle mine sympatiske lesere) tolka det som at jeg var overarbeida, og at det kanskje var bra for meg med en pause. Jeg la merke til et sus i ørene, og det var sikkert noe jeg hadde undertrykt før. Men så viser det seg at synet mitt er betydelig bedre, jeg hadde større utholdenhet, og slutta å røyke fordi jeg ikke hadde lyst på røyk mer.

Og så tok de kontakt. De manipulerte stamcellene hadde fått et mye bedre utgangspunkt for å formere seg og utvikle seg i kroppen min. Det førte til at de hadde utvikla inteligens, og begynnt å reparere det de synes var dårlig designa. De ville drøfte det med meg. Så fortalte min daværende elsker at hun hadde begynnt å få et rart sus i ørene. Og enda en kompis.

Så begynnte stamcellene å snakke om at de mente at den menneskelige kroppen var et veldig lite energieffektivt design. Til slutt begynner desintegreringa av meg, og etterhvert hele menneskeheten.

Jeg kom ikke så veldig langt på bloggen min. Jeg skreiv bare èn artikkel. Den het «Kan Hjertesjukdommer kureres med stamceller?», men ideen er up for grabs!