Solfestuka

Den åttende Mars er ikke bare kvinnedagen, -det er også den dagen sola kommer opp på Svalbard. Longyearbyen feirer i omtrent en uke. De kjører artister (fra Norge, som dem kaller fastlandet. Trøndere, som det er en del av, sier «E du neant?» som betyr «Er du nedenfra» altså fra Norge)
Longyearbefolkninga er et merkelig og fascinerende folkeslag. Det er en blanding av et sladrete småbymiljø og kosmopolitisk treffpunkt. På den ene sida veit alle alt om alle (Det er ca 1800 faste beboere, and counting), du har tre lokalpubber som er kjent for sine gode kjøkken og inkluderende slosskamper, og den (for oss byfolk) noe spesielle følelsen at (hm.. hvordan skal jeg si dette?) ingen regler er absolutt. Dessuten er det et stort mannsflertall og lite dannet borgerskap.
På den annen side er det mye utlendinger (forutsatt at du kaller det Norge). Vi snakker om Thailendere, Russere, amerikanere, kinesere (eller – jeg møtte ihvertfall to, men det er mulig de var turister) samer, trøndere og nordlendinger.

Og det er et ekstremt sted. Det er et godt stykke bak verdens ende. De har ikke natt og dag, de har vinter og sommer. Og alt er hvitt! Det er snø og is! Uansett hvor du ser, med mindre du står inne i Longyearbyen, er det ufattelig vakkert. Sånn at du får tårer i øya over arbeidet gud har levert.



Det er vanskelig å ta bilder der, og nesten umulig å formidle hvor vakkert det ser ut. Ihvertfall om vinteren. Det er natt, men kanskje en time midt på dagen så ligner natta litt mer på sånn natt jeg er vant til fra Oslo, med pittelitt blått over horisonten. Og nordlys! Gud bedre for et nordlys.

For de som aldri har opplevd skikkelig ordentlig nordlys, så føles det omtrent som å stå under en UFO akkurat i det den er i ferd med å stråle deg opp. Det er som når gud har tenkt til å komme ut fra himmelen direkte for å si deg et alvorsord (og DET er en skremmende opplevelse, jeg lover deg). Og det er en religiøs opplevelse. Du kommer ikke unna en ørliten tåre i øya og du må stille deg spørsmålet om hvilken gud du blir nødt til å begynne å ofre til som konsekvens av dette.

Ikke tilfeldig at nordlyset har ganske fine historier i den samiske tradisjonen (og Sameland er tross alt Svalbard for pyser. Hvis Oslo til Alta er én, så er Oslo til Svalbard to, og tar du én til da, så står du på nordpolen. Men angivelig har de vanlighvis sterkere der nede.) For samene er nordlys noe skummelt. Det representerer «den andre sida» og forfedrene. Hvis du plystrer når det er nordlys, så kan du risikere at det henter deg. Det kan også være grunn til å advare mot å vifte med noe hvitt.

Men nå kommer sola! Alt lysner! Alle er glade! Selvfølgelig er alle glade. Mørketida har sin sjarm, men vi snakker om den mest ekstreme mørketida i noen by noe sted.

Longyearbyen har så tørr luft at den statiske elektrisiteten er en sann plage. Du kan godt risikere å få støt hver gang du tar i et dørhåndtak. Internettoppkoblinga er dritrask, og det har angivelig med at NATO der oppe fikk sørga for å legge linje fra fastlandet. Men alle nyter av det. Min datamaskin måtte bootes to ganger i løpet av en uke, fordi jeg tok på den full av statisk elektrisitet. Dårlig kombo.

Og så er kleskodeksen blant ungdom i Longyearbyen nesten som blant ungdommen på Gazastripa; de går i finnlandshette og gevær på vei til skolen. Det tar litt tid å venne seg til synet av fjortenåringer med gevær og finnlandshette som sniker seg rundt hjørnet for å smugrøyke for lærer'n.

Men det er ikke så mye som Gaza. Dagbladet påstår at det er det stedet som ligner mest på Mars på jorda.

Jeg klarte forrige dagen å komme igjennom en klissete kjærlighetsfilm som heter SÅ som i himmelen, og de definerer kjærlighet som

Du blir glad når du ser henne

Du tenker på henne, og

Dere er lykkelige sammen.

De som kjenner meg nå, de vil innse at jeg alt er håpløst (og ganske så ulykkelig) forelska i Longyearbyen. Jeg håper vi sees igjen. Inshalla!