Utopi, sosialisme og revolusjon

Utopi, revolusjon, sosialisme
Jonas Bals og Harald Beyer Arnesen
News from NowHere 2006

"Med den saakaldte statssocialisme, der setter staten i den private arbeidskjøpers sted, har arbeiderpartiet intet aat bestille."
(Det norske arbeiderpartis program 1891)

Harald Beyer arnesen døde i fjor vår. Jeg husker han godt. Først da jeg var en ganske ung mann, og sto å solgte Rebell på Egertorget. Jeg gjorde det ganske mye, i ganske mange år, og etterhvert blei det et slags miljø på Egertorget på Lørdagene. Det var vi fra Rebell som var den største gjengen, så var det de kristne, det vil si Oslo Kristne Senter som forsynte oss med guds ord og jesuskaffe, det var Blitz med Smørzyra og etterhvert AFA-bladet, og en skjelden gang var det også Lønnsslaven; Anarkistene.

Jeg synes det var tøfft, fordi anarkistene var nesten som oss hadde jeg lært, men det var noe litt mystisk annerledes som jeg altså ikke fikk helt tak på. Det var noe med synet på sosialismen, og kanskje også noe med synet på organisering. Anarkistene var i følge Rød Ungdoms studiesirkel den gangen noe sympatisk men naivt som het Utopiske Sosialister.

Etterhvert har jeg blitt litt eldre, og fått litt mer innblikk i det hele. Jeg synes ikke at Elvis 14 år var så helt ute av det egentlig.

Utopisk Sosialisme først.

Hva Utopisk Sosialisme er for noe? Det er enkelt og greit forslag på hvordan verden kan organiseres på en bedre måte.
Gjør ikke egentlig det alle kommunister til utopiske sosialister? Jo, egentlig, Men kommunistene bruker ikke tida si på å planlegge hvordan verden kan organiseres riktig, men kaster sine intelektuelle krefter inn på hvordan man kan styrte kapitalismen og lage revolusjon.

Men trengs det ikke da en idè om hvordan verden kan organiseres ordetlig? Jo, det gjør det. Jaggu meg. Er du enig i det? I så tilfelle; velkommen i de utopiske sosialistenes rekker.

Problemet oppstår hvis man bare planlegger åssen verden skulle vært. Det er selvfølgelig noe tull. Det er jeg mot, men jeg veit heller ikke om noen som driver med det, og jeg mistenker at faren for den slags ikke er overhengende om dagen.

Men jeg blir fortsatt litt lattermild når det kommer 15 år gamle frikere som erklærer at
- "Jeg er konsensus-anarkist, jeg"
- "Åja, så spennende, da. Det har du sikkert mange og gjennomtenkte perspektiver på."

Tilbake til Egertorget 1991. Det var en veldig skjeggete mann i arbeiderskjorte. (rødrutete skjorter. Det er et hemmelig signal sosialister imellom som signaliserer at vedkommende som har den på mener det er viktig å jobbe i fagforening) Mannen het Harald Beyer Arnesen, og har var den eneste ordentlige anarkisten jeg visste om. Det er ikke så mange av dem enda, og de har ikke noe særlig til organisasjonssekretærer.

Jeg trur også at jeg kjente Jonas Bals fra den tida, men han var neppe noe særlig til anarko-syndikalist. Jeg kjente han som en rølpa rykkin-pønker med hanekam og skinnjakke med korrekturlakk på. I dag er det han som har arbeiderskjorter, og han har gitt ut bok sammen med den avdøde Beyer Arnesen.

Det er ikke så ofte det kommer ambesiøs anarkistteori i Norge, og det er boka litt prega av. En kan godt si at den lever litt i skyggen av den norske dominerende marxist-lenisistismen på ytre venstrefløy. Ethvert argument prøves opp i mot marxismen (stats-sosialismen, kalles den i boka), og delvis polimiseres det direkte mot. Det er ikke sikkert det er så dumt, fordi marxismen har et større og mer innarbeida begrepsapparat til å diskutere politikk og ideologi, men språket blir for meg litt for kunstig. Det er undødvendig komplisert språk, masse fremmedord, og noen veldig gammaldagse vendiger som bare gir assosiasjoner til - nettopp litt gammal og dårlig oversatt kommunistisk teori. (NKP oversatte masse marx, Lenin, Stalin og Engels, men partiet hadde aldri overflod av dyktige intelektuelle, så mange av oversettelsene er litt så som så)

Det at Bals har bodd noen år i danmark forsterker inntrykket av gammaldags språk. Jeg er usikker på i hvilken grad nordmenn noensinne har brukt begrep som "således" eller "derav" eller "å tale om"?

Det står ikke oppført hvem av dem som har skrivi hvilket kapittel, men jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er den unge eks-pønkeren eller den skjeggete arbeideristen som har skrivi denne setningen:
"Uansett hva man ellers åtte mene om anarko-syndikalismens muligheter som en strategi for å overvinne de rådende kapitalistiske samfunnsforhold, så er anarko-syndikalismens organisatoriske dobbeltstruktur verdt å se nærmere på, da den fremstår som særdeles velegnet til å møte de materielle utfordringer overtakelsen av de samfunnsmessige livsbetingelsene vil innebære, og til å innlede den nødvendige restruktureringsfase"

Puh! Jeg tar meg i å tenke at sånnt overakademisk språk er et slags tegn på et teoretisk mindreverdighetskompleks? Litt sånn "Ta oss på alvor! Vi er også teoretikere!"

Omslaget er fantastisk! Det er den søteste circle-A'en noensinne. Formatet er også ganske greit. Det er en liten bok, grei å putte i lomma, paperback, men ikke sånn at den går istykker bare fordi du leser den i badekaret. (Jeg har forsøkt. Det går bra.) Jeg trur det hadde vært lurt om det sto "Anarko-syndikalisme" et sted på baksida, men det er fint nå også.

Bokas sterkeste del er det som står om fagforeninger og om hvordan de korrumperer og blir en del av systemet i steden for å være en revolusjonær kraft. Det er mulig jeg har sovi i timen, men for meg var detta en a-ha opplevelse. Forfatterne skriver spennende om LOs historie og om opprettelsen av den første hovedavtalen og hvordan det førte til at foreningene også blei redskaper for å forhindre streiker og opprør. Er det mulig å lage revolusjonære fagforeninger? Er det mulig å lage fagforeninger som ikke kan brukes for å kue oss? Og hvis det ikke er mulig, er det ett tenkelig alternativ å ikke ha fagforeninger i det hele tatt? Nå står både Jonas Bals og Harald Beyer Arnesen i medlemsarkivene til LO, så noe sånn utprega sekterisme er det ikke.

Det er også eksempler fra CNT i Spania (som er anarko-syndikalistenes virkeliggjorte sosialisme, om vi kan si det sånn) og fra SAC i Sverige.
Dette er veldig kult.

Bokas svakeste del er det som står om organisering. Kritikken av Lenins partimodell og Sovjetunionen er grei nok. Ofte tendenserer anarkistisk kritikk av Lenin til å bli moralistisk (Lenin var et monster! Han hadde onde motiver! Han var en agent for borgerskapet!), men denne boka styrer fint unna det værste bedreviterske våset. Litt hva-sa-jeg retorikk er det, men det får vi regne med.

Bra med fokus på praksis. Bare trist at det er så lite praksis å bygge på. Derfor blir kapittelet om hvordan anarkister skal organisere seg litt.. Vel.. Skrivebords-aktig. Foreksempel:
"Hva angår spørsmålet om hvem som har uttalerett i forhold til hva, finnes det ikke annet å ty til enn alminnelig sunn fornuft. En tvilsom standard, kanskje, men virksom i langt flere situasjoner enn man ofte er klar over, og en løsning det tys til svært ofte også i de mest tungrodde, byråkratiske organisasjoner."

Jeg leste en annen bok som jeg blei anbefalt av en anarkistisk venn som "dritbra!" Jeg har sett den mye rundt i anarkistiske og autonome bok-kafeèr i flere land. Den heter "Days of war, nights of love", og jeg synes den står som et godt ekesmpel på hvordan anarkisme man ikke bør være. Den er skikkelig tåpelig, romantisk og overflatisk. Den avslører også en av den tradisjonelle anarkismen (kanskje den ikke syndikalistiske anarkismen?) sin store svakhet når den hyller oppløsninga av situasjonist-internasjonalen. Det var kjempebra at de oppløste seg sjølv akkuratt i det de var i ferd med å få til noe, fordi så rakk ikke situasjonistene å korrumpere!

Den avslører en innebygd ideologi som sier at det er farlig å vinne. Det er bedre å sloss riktig og tape, enn å risikere å sloss feil og vinne. Hvis du vinner kan du riskikere å bli møkkete på henda, derfor er det eneste fornuftige å ikke vinne! Med en sånn ideologi kommer en jo neppe til å forandre verden, for å si det sånn.

Nå ser det ut til at jeg har lånt bort boka. Jeg finner den ihvertfall ikke i bokhylla nå (som jeg kan avsløre at er mer prega av kaos enn av anarki.) Derfor har jeg ikke noe sitat. Men det er en passasje i "Utopi, revolusjon, sosialisme" som jeg synes ligner litt. Den refererer til arbeideropprøret i frankrike nylig, hvor overklassen hadde foreslått ingen rettigheter for arbeidere under 26 år. Boka sier:

"Bevegelsen har så langt vokst fra dag til dag, og vil når denne boken går i trykken med all sannsynlighet ha gjennnomført sin andre generalstreik. En slik maktdemonstrasjon, som for øyeblikket kun er mulig med "tillatelse" også fra fagforeninsbyråkratiets side, gjør bevegelsen særdeles sårbar: For så snart disse trekker seg, står bevegelsen i fare for å kollapse, såfremt man ikke har kunnet bidra til en dynamikk som fravrister dem kontrollen over begivenhetens gang. En slik sårbarhet forsterkes ytterligere av at man så langt har hatt en rekke medier på sin side, og har latt spillet bli spilt på deres premisser."

Bals sier mellom linjene at det er en svakhet å ha støtte fra fagforeningsledelsen og media. Men det er jo omvendt! Det er en styrke! At vi ikke kan stole på dem, er en annen sak.

Det er også en del om den konkrete samfunnsmodellen forfatterne går inn for. Her er det en del å hente, sjølv om jeg kunne ønske meg noe som var mer egna til å oppildne og vekke drømmer i en bok som annonserer seg som "utopisk", men det er også mulig jeg er blitt bortskjemt. Boka tar først og fremst for seg hvordan de ser for seg at fordelinga kan foregå i en global pengeløs økonomi. Det er ålreit og bra. Hvis du ikke har "skjønnt" kommunismen før, så trur jeg denne delen av boka kan få deg til ta greia.

Og jeg har lyst til å sitere litt fra det også, når de ser på desentralisert produksjon:
"I den sammenheng fremstår også nanoteknologiens muligheter som uhyre interessante, i oog med at den har åpnet for muligheten til å manipulere organisek prosesser og slik utvikle nye materialer som kombinerer ulike egenskaper - en dag kanhende dithen at man vil kunne dyrke frem møbler, om så skulle være ønskelig."
Det høres jo ønskelig ut for meg, ihvertfall. Fysioterapauten min mener ihvertfall at jeg trenger noen nye.

(se også En anarkist er død)