Dugnadsøkonomisk manifest

Den utopiske litteraturen er den delen av den sosialistiske tradisjonen som forsøker å beskrive et samfunn til det beste for alle. Der Marx og de fleste av de marxistiske teoretikerne har avvist utopien og behandla hvordan vi skal komme dit, så har den utopiske tradisjonen lagt grunnlaget for den moderne sosialismen ved å beskrive det ønskelige målet for sammfunnsutviklinga.

Det kommunistiske samfunnet ikke bare er mulig, men også ønskelig og sannsynlig.

Dette skal jeg vise deg ved hjelp av fem punkter.

Det nåværende økonomiske systemet, kapitalismen, er en katastrofe og må avvikles.

Altruisme er en grunnleggende drift hos mennesker. Den dominerer hver gang vi organiserer oss sånn at den tillates å komme til uttrykk.

Kapitalismen er den dominerende økonomiske formen idag, men ikke den eneste. Noen sektorer er kapitalistiske, andre er planøkonomiske, og noen er dugnadsøkonomiske.

Dugnadsøkonomien vokser.

Dugnadsøkonomien kan vokse fram til å bli et alternativ til kapitalismen.

Den kapitalistiske verden

Verden er styrt av kapitalister med sjela solgt og oppgjøret gjort. Og av politikere og byråkrater hvis meninger er kompromisser og vedtekter. Miljøet raseres, rasismen kontrollerer hvordan vi forholder oss til hverandre, og meningsløse kriger kaster bort ressurser, penger og liv!

Uten motstand vil kapitalistene ødelegge miljøet, krige, voldta og myrde, og kun trenge byråkratenes stempel for å kunne gjøre det. Hele verden er bordeller, karteller og fengselsceller.

La oss leke for en liten stund at vi har makta i verden. Vi er gud og djevelen, George Bush og Hugo Chavez, Walt Disney og Rockefeller Oil. Hva skal vi gjøre med den? Hvordan skal vi organisere menneskene sånn at vi får det best mulig? Kanskje bør vi tenke på å ta høyde for vår kollektive overlevelse som art? Eller kanskje i felleskapet som ligger i det at vi er pattedyr? Eller i det hele tatt muligheten for liv på denne planeten? Tida er inne for å sette i gang en verdensomspennende folkeavstemning; ønsker vi å utrydde alt liv? Ja eller nei?

På den måten verden er organisert idag, så ser det dårlig ut for oss. Menneskeheten kommer til å gå under. Vi vil dø ut. Det vil ikke være mat, luft, eller vær til at vi skal kunne overleve i hundretusener eller millioner av år. Noen hundre, kanskje tusen år kan menneskeheten kanskje klare med nåværende økonomiske system, forutsatt at vi setter i bremsen nå. Skal menneskeheten leve lenger må forurensinga stanse. Alt sammen. Sannsynlighvis må vi lage noen kontra-forurensingstiltak, for å justere klimaet tilbake. Kanskje bør vi sette ut skyggeskjermer i verdensrommet for å senke temperaturen tilbake? Kanskje kan vi lage fabrikker som produserer Ozon?

Jeg sier dette bare for å understreke at det ikke er en frivillig valg. Vi kan ikke velge om vi vil styrte kapitalismen eller ikke. Det er et spørsmål om være eller ikke være for hele menneskheten, eller for alt liv på jorda. Kapitalismen vil drepe oss alle sammen.


Men det nytter ikke, sier the powers that be; “Ideologiene er døde”. I 1989 skreiv Francis Fukuyama essayet "The End of History" (her), hvor han argumenterer for at menneskehetens ideologiske søken er forbi med “det vestlige liberale demokratiet”, selvfølgelig hyppig applaudert av den grønne grens velsituerte.

Opp igjennom menneskehetens historie har folk kommi med forslag om hvordan man kan organisere verden bedre. Utopier og manifester. “Det er fine tanker”, synes mine fornuftige, nøkterne venner, “men mennesket er egoistisk av natur, og det vil alltid finnes maktsyke mennesker som vil...”

Hva disse menneskene som alltid vil finnes vil, avviker noe fra forklaring til forklaring, men at det ikke nytter synes det å være enighet om. En annen verden er ikke mulig. Menneskets natur er ikke forenelig med et godt samfunn.

Det forutsettes endel om den menneskelige natur, og det er en pussig enighet om den, i forhold til andre store filosofiske spørsmål som om det finnes et liv etter døden eller om meninga med livet.

Idéene om den menneskelige natur er ofte sentrale i ideologiene. Er mennesket grunnleggende godt? Er det ondt og må kontrolleres?

Er kanskje spørsmålet om godt eller ondt feil stilt?

Bordskikk, sexdrift og sosialdemokrati

Vi beskriver utviklinga til menneske fra pattedyr som en utvikling fra primitivt til avansert. Det blir ofte beskrivi som en rettlinja utvikling, hvor guds eller naturens vilje er å utvikle mennesket, dette siviliserte dyret som trer ut av naturen som dens herre. De primitive dyriske impulsene må undertrykkes for å oppnå sivilisasjon; sexdrift, voldelige impulser, å spise uten kniv og gaffel. Vi skal innordne oss den hellige kirke og det kongelige norske sosialdemokrati, gå lenger og lenger på skole for å lære oss dannelse, de ti bud, å spise med kniv og gaffel, og lydighet.

Godhet er lydighet, mens ondskap er anarki og lovløshet.

Men hva er egentlig godt og ondt, annet enn rettningslinjer gitt av alle tings far i den store boken Babbel? For samfunnet er spørsmålet heller; er mennesket egoistisk eller kollektivt? Har vi muligheten til solidaritet, eller er det først meg selv og så meg selv? Er vi sjimpanser eller bonoboaper?

Begrepene “god” og “ond” er filosofiske misforståelser vi har arva fra de monoteistiske religionenes idé om “synd”. Det eksisterer ikke noe “godt” uttafor menneskenes vurdering. Et ensomt menneske uttafor noe samfunn eller kontakt med andre mennesker, har ikke “moral”. “Moralen” vår avgjøres av hvordan vi oppfører oss i kontakt med andre. Det eksisterer ikke godt og ondt, det eksisterer sosialt og usosialt. Kollektivt eller individualistisk. Medmenneskelig eller egoistisk. Seg-sjølv-først, eller omtanke for andre.

Det betyr at det ikke finnes noen moralske absolutter. Moralsk riktig er avhengig av situasjon, livssituasjon, ståsted, muligheter og tid. Det foregår derfor stadig ideologisk kamp om etikken. Dette er filosofiske spørsmål, og det er samfunnsmessige, politiske spørsmål.

Forståelsen av menneskets egentlige natur er prega av denne ideologiske kampen. Den tradisjonelle beskrivelsen av menneskets primitive fortid, av det barbariske steinaldermennesket er prega av denne kampen. Beskrivelser av historien som utviklinga fra det umoralske barbariet til den moderne sivilisasjonen, hvor menneskets barbariske natur er kuet. Konklusjonen er at mennesket må kues!

Bare terminologien vi har for å snakke om dette antyder noe av det ideologiske hegemoniet til et sånt syn; primitiv, vill, uhemmet, usivilisert. Begrepene har konnotasjoner som antyder at menneskets natur ikke akkurat er noe særlig å samle på, for å si det på den måten.

Charles Darwin gav ut “Artenes opprinnelse” i 1859 (engelsk versjon her), og det forandra måten vi ser på naturen på. Han beskreiv hvordan artene utvikla seg i naturen fra én art til en annen gjennom naturlig utvalg basert på prinsippet om den sterkestes overlevelse. Darwin argumenterete reint logisk. Han sa at det var forskjeller mellom individer i arten, og mente at siden ressursene er begrensa, så må det før eller seinere komme til konflikter mellom individene. Vil det ikke da være rimelig å regne med at de individene som er sterkere vil ha større sjangs for overlevelse, og dermed få flere barn?

Denne teorien blei allment akseptert, og den gjorde at tidligere tiders naïve idé om alle tings far blei erstatta av en mer saklig forklaring på åssen tingene henger sammen. Samtidig fikk vi idéen om den sterkestes overlevelse med på kjøpet. Den sterkestes overlevelse blei til den sterkestes rett, og sosial-darwinistene argumenterte for at sosialt sikkerhetsnett var unaturlig. Hvis menneskenes grunnleggende natur er konkurranse på liv og død, så er empati, solidaritet og omsorg for svakere bare dumt og ødeleggende. Vi er en million år av avl etter prinsippet om spis-eller-bli-spist!

Retorikk av den typen blei brukt til å rettferdiggjøre kolonialismen og utryddelsen av indianerne og behandlinga av Afrika. En annen egoistisk variant langs lignende idéer er Ayn Rand og hennes Objektivisme, som FRP har omfavna, og derfra til Anton La Vey og Church of Satan, som har inspirert mange av de moderne satanistene. De står for en høyreorientert individualisme som synes klasseundertrykking er bra og produktivt.

Altruisme strider mot naturen og er den sikre veien til undergang.

Anarkisten til moralens unnsetning


Kropotkin var en russisk ateist, anarkist og vitenskapsoptimist og derfor selvfølgelig tilhenger av utviklingslæra. Han ville gjerne finne bevis for evolusjonteorien i den russiske naturen. Han fant imidlertid ikke alles kamp mot alle, men tvert imot at samarbeid var et grunnleggende premiss for utvikling i naturen. Han gav ut “Mutal Aid - A Factor of Evolution ” i 1902 her).

Naturens “harde” lov er samarbeid eller gå under – Vis omsorg eller dø!

Altruisme forutsetter empati. Mennesker er regjerende mestre på empati – vi går inn i hjernen på hverandre på en helt annen måte enn noen andre dyr – vi snakker!

Det gjør at vi kan utvikle ekstremt sofistikerte organisasjoner og lære av hverandre over generasjoner. Vi kan hjelpe hverandre på – relativt sett – vanvittig effektivt vis. Hvor mange mennesker har samarbeida om å lage mobiltelefonen min? Det er umulig for meg å finne ut av.

Menneskehetens historie er historia om kontinuerlig økt samarbeide. Vår suksess som art er at vi samarbeider på flere måter enn noen annen art. Empati og medmenneskelighet er en forutsetning for samfunn. Omsorg for andre er en grunnleggende menneskelig drift. Et basisbehov for oss.

Egoisme og antisosial adferd er pressa på oss av klassesamfunnet.

Bonoboapene er er våre næreste slektninger blandt dyrene. Sjimpansene forsvarer territoriet sitt med vold, de er aggressive og sloss seg i mellom om hierarki. Bonoboapene deler, er mindre hierarkiske, og har gruppesex flere ganger om dagen, uten å bry seg om med hvilket kjønn. Når sjimpansene finner mat, kaster de seg umiddelbart over hverandre for å sloss om maten.

Bonoboapene finner mat, og kaster seg umiddelbart over hverandre for å ha sex!

Menneskets framgang kommer ved økt samarbeid. Økt samarbeid mellom mennesker fører til framgang. Økt samarbeid fører paradoksalt nok til framveksten av arbeidsdeling, som fører til klasseskiller, men også til svekking av hierarkier. Fra slavesamfunnet, via føydalsamfunnet, til kapitalismen og til framtida. Sofistikasjonen av samarbeidet har økt hver gang. Smidigheten og kompleksisteten av det konkrete samarbeidet vokser. Innføringa av kapitalismen betydde en radikal økning av samarbeid. Nå er kapitalismen en brems, tydeligst er det ved eiendomsrett til idéer og patentrettigheter.

Unge høyre er en kommunistisk organisasjon

Jeg deler opp den moderne samfunnet i tre forskjellige økonomomier.

Den mest åpenbare er den kapitalistiske økonomien. Den delen av økonomien er styrt av penger, og motivert av ønsket om å lage flere av dem. I kulturlivet er typisk Hollywood eller popmusikk underlagt kapitalistisk økonomi. Det er den viktigste økonomien i sammfunnet, og de som lykkes best i kapitalismen, altså kapitalistene, styrer også sammfunnet politisk og står på toppen av klassesystemet.

Politisk sett så forsøker høyresida å utvide denne økonomien til å gjelde størst mulig del av økonomien, type sjukehus, skoler, alt mulig.

Men vi kommer altså ikke unna planøkonomien i et samfunn som Norge. Den er ganske stor i dette landet. Ved Sosialdemokratiets høydepunkt var dette en mye større økonomi enn den kapitalistiske. I kulturlivet er typisk biblioteket planøkonomisk. Og rikskonsertene. Og samtidsmusikken. Det er politisk styrt økonomi. Noen med politisk makt over pengesekk har bestemt at dette skal det brukes penger på, og derfor finnes det.

Et samfunn styrt av planøkonomi kalles oftest sosialisme. Det er det som kjennetegner Sovjetsamveldet, Kina, det norske sosialdemokratiske samfunnet, osv. Tradisjonelt sett, så er en sosialist en som er tilhenger av at samfunnet skal være styrt planøkonomisk. Kanskje kan en påstå omvendt – at en tilhenger av planøkonomien er sosialist.

Her henger alle med. Men så er det den siste delen av økonomien, som det hender at er vanskelig å få med folk på at er økonomi i det hele tatt, men altså. Frivillig arbeid. Kommunistisk økonomi. Dugnadsøkonomi. Dette er arbeid som foregår uten betaling. Arbeidet skjer fordi arbeidet trengs å gjøres. Typisk foreningslivet, politiske organisasjoner, religiøse samfunn, idrettslivet. Mesteparten av omsorgen for barn og eldre. Renhold. Ordet “dugnad” blei kåra til norges nasjonalord, hva nå det skal innebære. Det blir bygd veier, skoler, bondegårder og tjo fadderi på dugnad. Noen viktige nye dugnadsprosjekter har oppstått på internett, linux, gnu, creative commons, wikipedia, og i og for seg fildeling. Dette er kommunistisk økonomi. En tillhenger av at denne økonomien skal være den rådende i samfunnet kalles kommunist.

Prinsippet her er “fra enhver etter evne, til enhver etter behov”. Motivasjonen for å gjøre dette arbeidet er at det trengs å gjøres. Det er selvfølgelig et subjektivt spørsmål, og mange vil mene at ting er nødvendig som ikke egentlig er nødvendig, men sånn er det – vi er forskjellige og mener og syns forskjellige ting. Medlemmene av Unge Høyre mener foreksempel at verden trenger unge verdikonservative 18-åringer i dress og slips som snakker om å styrke næringslivets rammebetingelser. Jeg er uenig i det, men det forandrer ikke at de er villige til å kaste inn krefter på å drive organisasjonen i hovedsak uten å få betaling for det. Arbeidstime etter arbeidstime motivert rett og slett av at det er behov for arbeidet.

Sett på denne måten er altså unge høyre en kommunistisk organisasjon.

Kapitalismen er den ledende og viktigste økonomien, men ikke den eneste. Det har ennå ikke funnes noe reint økonomisk system som ikke også har hatt andre økonomier blanda inn i seg. De går over i hverandre og overlapper og konkurrerer delvis på de samme omerådene i samfunnet, og sånn har det alltid vært.

Nazister på den mørke sida av månen

Mange nye dugnadsprosjekter har dukka opp de siste åra. Tydeligst er open source og free software-bevegelsen, hvor dugnadsprodusert programvare på stadig flere områder konkurrerer med gammaldags windows. Wikipedia er et lignende prosjekt, som ser ut til å skape seriøse problemer for de som driver kapitalistisk. Det viktigste som har endra seg er at behovet for oppstartskapital er blitt mindre, og med det forsvinner behovet for kapitalister. Når man ikke trenger kapitalister lenger, så kan det gjøres på dugnad. Distribusjonsleddet av musikk og film er tatt over av kommunistisk produksjon, fra enhver etter evne til enhver etter behov. Et større finsk filmprosjekt er planlagt å gjøres på dugnad fra en webside. Det blir en science fictionkomedie basert på idéen om at nazistene flykta til den andre sida av månen når de tapte krigen, og at de nå kommer tilbake. Uh-åw!

Time Magazine kårer “årets navn”, og i 2006 så kåra de “you” til årets navn. Det fungerer ikke like bra på norsk, men på engelsk er det herlig! De skriver; “teorien om “store menn” som drivkraft i historien er vanlighvis tillagt den skotske filosofen Thomas Carlyle, som skreiv at “verdenshistorien er intet annet enn biografiene til store menn”. Han mente at det er de få, de mektige og de berømte som skaper vår kollektive skjebne som art. Denne teorien måtte tåle mye juling i år”. (Les her.)

De sikter til utviklinga av det som på business heter “web 2.0”, og betyr youtube, myspace, og wikipedia. Det har endra web'en så mye at det altså blir omtalte som en revolusjon. Det er ikke en teknologisk utvikling, men en kulturell utvikling. Internett slo igjennom blandt vanlige folk i Norge i ca 95, og etter ti år med praksis har vi utvikla en kultur for å bruke det. Vi bruker selvfølgelig også denne teknologien på den måten som er mest naturlig for menneskene; i størst mulig felleskap med hverandre. Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.

“Dette vil ikke bare forandre verden, det vil også forandre måten verden forandrer seg på,” skreiv Time. Så har vi fått facebook, last.fm. osv.

Men når vi er på det nye internett, så kommer vi ikke unna fildeling. Fildeling er en gigantdugnad, hvor prinsippene som gjør seg gjeldende er vanlig folkelig moral og etikk, på tvers av eiendomsretten. Produksjonsleddet er ikke endra, men distribusjonen er radikalt forbedra. Distribusjon er også en verdiskapende del av et produkt, og mye av prisen på en vare (CD, DVD, spill, film, bøker) går til distribusjon og salg. Denne delen er overflødiggjort av folkets egne, frivillige, spontane og delvis ulovlige internasjonale stordugnad.

Fildeling i praksis ligner litt på beskrivelsen av eiendomsforholda fra Thomas Moores Utopia fra 1516, hvor alle kan gå inn i et hvilket som helst hus, fordi låser er forbudt, og forsyne seg med det de vil ha. Alle eier alt. Sjeldent har slagordet “fra enhver etter evne, til enhver etter behov” vært så gjeldende i praksis. (Boka finner du på engelsk her.)

Nanotechrobotenes kommunististiske revolusjon

Takket være fildeling så kan oppskrifter på alt mulig deles fritt fra alle til alle. Da kommer det bare an på maskinene på den andre sida som begrenser hva vi kan lage på dugnad. Tidligere var musikk ikke “informasjon”, det var en vinylskive laga på fabrikk i et annet land. Nå kan vi produsere Cd'er hjemme i stua, og de fleste maskiner takler å brenne DVD'er. Snart kan vi gjøre det samme med bøker.

Det som begrenser hva som kan fildeles er maskinene, og hvor mye maskinene er spredt. Moderne teknologi har den egenskapen at den synker radikalt i pris hele tida. Robotteknologien har automatisert mange arbeidsoppgaver og vil automatisere stadig flere. Det samme gjelder nanoteknologien, som også forespeiles å kunne løse oppgaver det er vanskelig å se for seg idag. En forestiller seg at nanotek-roboter skal kunne bygge nye materialer molekyl for molekyl.

Hvis dette er innen rekkevidde, så kan alt som idag selges som kapitalistiske produkter erstattes av kommunistisk dugnad. Vi trenger bare maskinvaren for å gjøre det.

Hvis alle, eller nesten alle produkter kan lages på dugnad, bryter kapitalismen sammen. Vi trenger ikke kapitalister, og fattige og rike vil ikke trenge å leve forskjellige liv. Vi vil kunne bytte ut den kapitalistiske økonomien med en avansert, smidig kommunistisk verdensøkonomi ganske kjapt.

Jamfør marxistisk teori, så legger produksjonsmidlene grunnlaget for produksjonsforholda, altså klasseforhold og økonomiske skiller. Samfunnsformen, politikk og institusjoner, er bygd på grunnlag av klasseforholda i samfunnet.

En så radikal endring i produksjonsforholdene i samfunnet vil slå bakken vekk under de som kontrollerer økonomien idag. Det vil nødvendighvis føre til en politisk revolusjon.

Nå viser historien oss ganske tydelig at ingen herskerklasse noensinne har gitt fra seg makta over samfunnet frivillig. Jeg håper ikke på hjelp fra nanotechroboter i gjennomføringa av revolusjonen, men at menneskets grunnleggende sosiale, empatiske og solidariske egenskaper tvinger flest mulig av til å ta stilling for menneskene, mot makta og kapitalismen. Jeg håper at flest mulig av oss stemmer nei til utryddelse av alt liv.

(Dette er en redigert versjon av artikkelen "En høylytt oppfordring til handling" som har stått på trykk i Kritikeren i PDF-format, og Frontlinjer. Sjekk også Ayn Rand Institute ARI, og LaVeys Church of Satan her, og deres drøfting av likheter og skiller mellom objektivisme og satanisme her.)

Om jesus, gud, Michelet og andre storheter

HAHA!
Jeg er tilbake som en guds apostel!

Elvis Bling Laden om Gud og Jesus og sånne greier, atter en gang. Jeg kommer tilbake som en.. vel... hm.. hvis man liksom har vært borte en stund, nesten som om man var død, også kommer man tilbake og begynner atter å snakke til menigheten... hva heter det?

Nuvel; uansett, klikk her for artikkelen Relgion, opprør, rettferdighet og klassekamp. Stadig med de samme skrivefeilene du elsker. Stadig med den uærbødige men respektfulle omtale av verdensrelgionene. Nå på Kristendommen.wordpress.com


Dessuten kan du lese boka som inspirerte meg her.

De andre storhetene som omtales i overskrifta? Meg, sjølvsagt. Enjoy!

Vitenskapens vanskelige verdensbilde

Jeg er glad i verden. Verden er i all hovedsak et fantastisk sted. Det er blomster her, det er grønnt gress, fugler, strender med nakne pupper, rapmusikk, barnesmil, sjokolade, og et uendelig univers vi kan drømme oss ut i.

Vitenskapen annerkjenner ikke dette ubetinga. Vitenskapen, og kanskje spesielt fysikken, har noen store problemer. Spesielt tenker jeg på den forhatte loven som heter Termodynamikkens andre lov, eller også loven om entropi.

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å late som om jeg er i nærheten av å ha en forståelse av hva i alle dager det skal bety, eller hvorfor, men det er ihvertfall vitenskapelig framstillt på denne måten:


På vegne av alle optimistiske mennesker som er glade i universet tillater jeg meg altså å protestere! Loven lærer oss at verdens prosesser går fra orden til kaos. Konstant og hele tida.

Kaos er det da vel ikke noe i veien med, tenker kanskje du? Det er bare fordi du ikke har tatt inn over deg de forferdelige konsekvensene dette får;

Universet vil sakte bli ulevelig, og desintegrere ut i en uendelig grøt av ensomme atomer. Kjipt sted å feriere.

Enda værre:

Tidsreiser er umulig.

Dette er en oppfordring til alle fysikere, fysikkstudenter, og eventuelle tidsreisende i vår tid (eller som leser artikkelen seinere, da. Det er også greit) om å kaste inn krefter på å motbevise denne forferdelig kjipe, klamme og entropiske loven.

Termodynamikkens andre lov på Wikipedia. Breaking times arrow om tidsreiser. Basic introduction to time-travel.

Ungdomshuset i ferd med å rives?

Politiken melder at den satanistisk-kristne sekta Faderhuset har bestemt seg for å rive Jagtvej 69.

"Vold skal ikke kunne betale sig", sier Ritt Bjerregaard, borgemesteren i Kjøbenhavn. Det burde være på sin plass å minne om at Danmark fortsatt har sin okkupasjonhær stående i Irak, at den "politiske volden" er et direkte svar på deres vepna angrep på Ungdomshuset.

Ungdomshuset har hatt to alternativer;

1) sloss, med alt de har, og med alle sine venner.

2) gi opp, vende seg om til Faderhusets satanistiske kristendom, la makta seire og kaste fra seg alt de har stått for.

Kampen som nå står i Kjøbenhavn er en viktig og stor politisk kamp. Den står ikke bare om ett konkret hus, men den står om retten til å gjøre opprør, retten til å være i opposisjon, retten til annerledeshet!

Folk bruker vanlighvis ordet “demokrati” som om det var en statisk størrelse, som om det er noe som bare er. Det er det ikke. Demokratiet har visse grenser, og det er kniving og kamp om disse grensene hele tida. Nå har makta i danmark bestemt seg for at Ungdomshuset befinner seg uttafor disse grensene. Altså vil makta snevre inn grensene for demokratiet, for annerledeshet, for toleransen av opposisjon.

Dette bør vi ikke finne oss i!

De forsøker å banke opposisjonen ut av folk. De forsøker å arrestere den, demonisere den i media, isolere og rive den ned, bokstavelig talt.

De må ikke lykkes!

De kan ikke lykkes!

Hør på opprørslåta fra Jesters siste plate: Chosen for us!

(og sjekk ut www.modkraft.dk for minutt-til-minutt oppdateringer)

Snill eller slem?

Min bestefar ble oppdratt som en god kristen, og han lærte meg en sang som han sang i sin kristne ungdom:

Det er best å være snill
det er best å være snill
de slemme kan si hva de vil
men jeg vet det er best å være snill

Jeg erklærte meg selvfølelig umiddelbart enig, men jeg har likevel lyst til å høre argumentene til de slemme. Hvis jeg har lesere som er tilhengere av å være slemme, så kan de gjerne legge igjen sine beste argumenter for å være slemme i kommentarfeltet? Hadde det vært mulig å sette opp en paneldebatt mellom de snille og de slemme? Er det mulig å ta et mellomstandpunkt her?

Dugnadsamfunnet

Jeg veit at det kan være vanskelig å følge med i debatter som har gått lenge, og hvor man ikke har fulgt med hele veien. Uansett; jeg har blitt imotsagt av Akademiker'n i artikkelen Elvis Bling i drømmeland. Det handler om sosialisme, kommunisme, kapitalisme og blandingsøkonomi.

Fordi noen ikke klarer å forholde seg til begrepet kommunisme, så bruker jeg det hjemmelagde synonymet dugnadsammfunnet i stedet. Det fungerer like bra det.
Heng med!

Akademiker'n har desverre bare fulgt med i timen med et halvt øre. Derfor blir det litt repetisjon til glede for nye lesere, men jeg prøver å holde det på et minimum til glede for de gamle. Dessuten skal forsøke å komme med nye retoriske snerter på alle mine gamle poeng.

Akademiker'n skriver; "Jeg vil hevde at det er et empirisk faktum at en blandingsøkonomi er best. Sosialisme virket dårlig pga incentiv og informasjonsproblemer jeg nevnte i forrige innlegg."
Jaja. Deg om det. Legg merke til at jeg ikke argumenterer for sosialistisk statsstyring, men for en samfunnsform uten statsapparat, med desentralisert og pengeløs økonomi; dugnadssamfunnet. Akademiker'n er litt motstandere av tror det beste samfunnet er det med bare litt undertrykking. Litt kapitalisme og litt klassesamfunn.

Mennesket er egoistisk av natur, mener Akademiker'n. Han argumenterer på denne måten;

Vi er produkter av både arv og miljø. Og arven er dessverre fire milliarder år med spis-eller-bli-spist-evolusjon. Jeg er helt enig i at man bør forsøke å skape en mer solidarisk samfunnsånd eller kultur – kultur er enormt viktig for hvordan et samfunn fungerer. Vi har heldigvis muligheten til å frigjøre oss fra instinkter, men det er naivt å tro at vi kan klippe av oss vå evolusjonære arv.

Vi er produkter av milliarder av år med avling på vår evne til å overleve. Det betyr i like stor grad vår evne til å sammarbeide. Mennesker som tar vare på sine eldre får muligheten av å lære av feil gjort i gamledager, de blir klokere, og flinkere til å overleve. Folk som kan utnytte hverandres gode sider til det beste står sterkere i møtet med den harde naturen. Dette er ikke nytt, dette er ikke sosialistisk tankegods som sådan; det er sånn Gud har skapt oss. Det er sånn vi har overlevd til nå.

Om vi overlever framtida er også helt avhengig av at vi kvitter oss med den egoistiske tidånden. Den er destruktiv, og vil ødelegge ikke bare menneskene, men også skape store problemer for alt liv på jorda.

Dette er greit nok. Det er litt ordkløversk om "menneskets natur", og vi kan mene, føle og tro hva faen vi vil om det uten at noe av det nødvendighvis er "feil" av den grunn. En kan beskrive altruisme som gode handlinger, eller en kan beskrive det som egoisme i en annen form hvis en velger en mer pessimistisk beskrivelse. Det viktige spørsmålet er egentlig om folk er i stand til å handle sosialt eller usosialt. Motivasjonen får Gud ta seg av. (en jobb hu gleder seg til å gå løs på, etter hva jeg hører)

Jeg trur folk er i stand til å oppføre seg sosialt så lenge vi ikke blir tvingi til å oppføre oss ego. De fleste av oss trives bedre med vårt eget arbeide enn med å jobbe for en sjef. De fleste foretrekker å jobbe med noe som føles meningsfyllt framfor noe som strengt tatt ikke trengs.

Og så skjærer det seg for Akademiker'n. Jeg skjønner hvorfor, fordi jeg har ikke vært helt tydelig når jeg sa; "Langsiktige behov" trenger ikke å forståes som "objektive behov". Det trenger bare å være et behov, "i markedet" som liberalistene ville sagt det...

Det at jeg bruker begrepet markedet, sjølv med gåseøyne, får akademiker'n til å skrive;

"Ja vel – og hvordan skal du få informasjon fra dette markedet til produsentene uten å ha et marked? Skal kommunistiske bedrifter konkurrere likevel? Hva skiller i så fall ditt marked fra kapitalismens marked? Hvilke mekanismer skal du bruke for å definere disse behovene?"


Jeg var kanskje teit når jeg overtok ett så ideologisert begrep fra markedsliberalistene, markedet som antyder at det er noe som står uttafor menneskene med egen vilje uavhengig av folk. Det er det selvfølgelig ikke. Når kapitalistene og markedsanalytikerne sier "markedet har endret seg", så betyr det at behovene har forandra seg. Det utnytter de så godt de kan til å tjene penger, men jeg vil ha et samfunn der vi sjølv på eget initsiativ oppfyller behovene våre på dugnad.

Hvordan vi skal finne ut av hva vi tregner? Dette synes jeg er litt rart. Veit du ikke hva du trenger? Veit kapialistene bedre hva du trenger enn du sjølv? Trenger vi virkelig en overklasse som skal sitte å fundere ut hva vi trenger?

Det trur jeg ikke.

Gå på biblioteket å forsøk å spør etter en vanskelig bok. Da vil de si
- "Du, den boka har vi ikke. Men vent litt så skal jeg se... De har den på mikrofilm på Universitetsbiblioteket, og den finnes i Stockholm. Vil du jeg skal bestille sende en forespørsel dit etter den, eller klarer du deg med Mikrofilm?"

Det, baby, er kommunisme.

"Face it, de fleste jobber ikke fordi vi synes det er gøy, men for å tjene penger til mat og klær. Programmering, smelteverksarbeid, kassa på super’n, jeg tror ikke det blir så mye morsommere å gjøre det under kommunismen."

Det er ikke noe gøy å jobbe. Det er ganske kjipt. Ihvertfall for de fleste av oss. Det spørs litt hvordan man definerer det "å jobbe".

Likevel, det er mange ting som må gjøres. Det er kjipt å vaske dassen også, men hvis du er hypp på å drite på rein dass, så må du til pers likevel. Kjipt det, pølsa. Så jeg er enig; drittarbeid er drittarbeid uansett samfunnsform.

Likevel; det er et tonn med programmører som gjør kommunistisk programmering. Det er jo et av kroneksemplene. Smelteverksarbeid har jeg aldri vært innvolvert i, men jeg har stått i kasse, både for penger og for saka i forskjellige avstøpninger. Det er morsommere når du selger noe du brenner for, for å si det sånn.

Det er ikke sånn at dugnadsarbeid er de morsomste jobbene som alle vil gjøre av seg sjølv. Som regel er det drittarbeid som er mindre jævlig hvis vi er flere om det.

Men det er desverre sånn at ikke alle områder av økonomien er egna til dugnadsarbeide. Dugnad er uegna på deler av økonomien som krever kapital.

Det er derfor det i dag er veldig skjeldent med fabrikker og kostbare maskiner som er satt opp på dugnad. Det finnes, selvfølgelig. Foreksempel er avisa Klassekampen skapt på dugnad, men det er problematisk fordi det krever så enorme summer penger å starte opp, og faren for korrumpering er også større. (det er også Klassekampen et eksempel på)

Det som er i ferd med å endre seg nå er at det blir flere steder av produksjon som ikke trenger oppstartskapital. Det er dugnadsarbeide som skapte Wikipedia, Firefox og Linux. Det er også dugnadsarbeide som er i ferd med å ta over distribusjon av musikk og etterhvert film og bøker.

Denne utviklinga vil ikke slutte med det første. Flere og flere ting kommer til å kunne produseres på dugnad, med verdensomspennende distribusjon av informasjon (oppskrifter) og desentralisert, ikkekontrolert produksjon. Det er ikke planøkonomi. Det er dugnadsøkonomi.

Jeg ser ingen ende på den utviklinga. Det er det som får meg optimistisk til å si at jeg tror vi kommer til å se dugnads-bilfabrikker i framtida.

Erikso avslørte meg i å stjæle bilder av han og i å bruke hans server for å vise dem. Jeg skreiv om det i posten Åssen drite ut en båndbreddetjuv. Han er tilhenger av noe som heter "creative commons", som er et kommunistisk prosjekt.
Han sier at jeg brøyt med god nettiquette når jeg posta bildene fra hans server, og at jeg burde ha linka til han i tilleg til å bruke egen serverplass, fordi;
I bloggverden fungerer linker litt som penger...

Selvfølgelig kan en ikke egentlig sammenligne linker med penger, men det synligjør hvor gevinsten er. Hva incentivet er, for å si det som.. eh.. du ville sagt det.

Et lite spørsmål til slutt.

- "Får man ha egne penger under kommunismen forresten?"

Jada. Selvfølgelig. Du kan bade i penger hvis du vil. Kaste dem over deg og dukke ned i dem som en annen onkel skrue. Du kan henge dem på veggen hvis du har lyst, og ingen kommer til å straffe deg hvis du trykker opp dine egne. Men du kan ikke kjøpe noe for dem. De har ingen status lenger, og de er ikke byttemiddel lenger. Men mange av dem er jo dekorative, så hvis du har lyst på dem, så er det fritt fram.

Livsfarlige sannheter

Kjære medmenneske. Les denne lille teksten. Den vil forandre ditt liv.

Jeg skjønner at du er opptatt av konspirasjonsteorier
og sånne ting. Det er det mange som er om dagen. Men
har du noengang tenkt igjennom HVORFOR det er så
populært om dagen? Og hvorfor peker teoriene i så
radikalt forskjellig retning? Kan det være en
bakenforliggende årsak vi ikke umiddelbart får øye på?


Det er mange ting som tyder på at det står en gruppe
mennesker bak som ikke vil stå fram i offentligheten.
Tenk bare på selve ordet konspirasjon.
K - O - N - S - P - I - R - A - S - J - O - N

K = 11
O = 15
N = 14
S = 16
P = 19
I = 9
R = 21
A = 1
S = 16
J = 10
0 = 15, men det kan også leses som null!
N = 14

Hvis du legger alle siffrene sammen etter en
diameter-matematikk, og leser den siste 0'en som null,
får du tallet 333. 333 ganger to er 666
seks hundre og sekstiseks er dyrets tall i Johannes
Åpenbaring i bibelen, tallet som markerer antikrists
annkomst til jorden og dyrets kommende
verdensregjering.

Dyret skal ha tre hoder. Er det tilfeldig at
konspirasjonsteoriene er i ferd med å gruppere seg som
tre hovedretninger?

Jeg håper du tar min advarsel alvorlig, og vender vekk
fra konspirasjonsteoriene før du er sugd opp i satans
nett.

(Ikke sjekk ut Norsk kornsirkelgruppe, David Icke, 911 sharethetruth, Ny911truth.org, eller Sannheten om Diana)

regnvær

"Det finnes ikke dårlig vær
- bare dårlig klær!"

..Sier dem.

Sjølv om enhver idiot skjønner jo at det er omvendt!

Utakknemlige innvandrere!

På vegne av vår frelser, alle tings skaper, den evige og uforanderlige gud:

Det er faen ikke lov å komme hit til landet å syte over at det er for varmt!

Det er for få samer i Norge.

Frantz Fanon har forklart om hvordan kolonialiserte folk utvikler et eget tankesesett som forsvarer undertrykkinga av dem sjølv. Rapperen Wise Intelligent fra Poor Righteus Teachers sier "You envy your oppressor, thats the sickness of a slave".

Kolonialiserte folk utvikler et kulturellt mindreverdighetskompleks. Det hindrer dyrkinga av egen kultur, eget språk, og dypest sett har den en politisk effekt, fordi alle folk trenger sjølvtilitt for å kunne sloss. Sjølvtilitten som kollektiv, enten som nasjon, klasse eller minoritet er viktigere for politikken enn den individuelle troen på egne evner, og den henger nøye sammen. Alle opprørere i alle kolonier vil kunne fortelle om dette. Det er automatikk i det.

Dette kulturelle mindreverdighetskomplekset, mentaliteten til kolonialiserte folk, vil prege kulturen lenge etter at landet er frigjort, og etter at den politiske undertrykkinga har opphørt. Den har sin egen logikk, i tillegg til at den selvfølgelig er påført kulturen av herrefolket.

Det er lett å finne igjen denne mentaliteten i det sjølvhatet som finnes blandt samene. Tendensen blandt samer til å benekte eller underdrive sin samiske opprinnelse. "Æ e ikkje samisk, men mor mi e det". Denne mentaliteten møter selvfølgelig den norske herrefolksmentaliteten på den den andre sida.

I Norge idag er det i følge wikipedia 12 475 stemmeberettigede samer. tolv og et halvt tusen! Der har du vellykka fornorskingspolitikk - virksom forstatt idag.

Men det har skjedd en utvikling de siste femten åra hvor det har vært veldig lett å se sammenhengen mellom identitet, sjølvfølelse og politikk. Det er ikke like tabu lenger å spørre om samisk tilhørighet. Ungdommen har mindre hemninger med å flashe sin samiske opprinnelse, og den folkelige rasismen har roa seg noe ned. Med det mener jeg å si at det var værre før.

Samisk kultur er i høyeste grad politisk. Det er nesten umulig å annmelde spønk fra sameland uten å sette det inn i politisk eller nasjonal kontekst. Er det vellykka så har det en opprørsk virkning; det styrker sjølvtilitten, og det svekker rasismen.

Styrka sjølvtilitt har en konkret politisk effekt i det at flere vil identifisere seg med den samiske delen av familien! Det har aldri fungert sånn at nordmenn ikke har hatt sex med samer og omvendt! Vi har hatt sex med hverandre i tusenvis av år, men barna som har foreldre fra flere kulturer har valgt den norske identiteten framfor den samiske. De vil fortsette å gjøre det så lenge den norske rasismen mot samer fortsetter, og så lenge samer skammer seg over å være samer. Men utviklinga kan reverseres. Jeg tror faktisk at den kommer til å reverseres.

Hvorfor?

Det første har med synet på nasjonen å gjøre.
I USA blir gjerne barn født av èn afrikansk og èn europeisk forelder regna som svarte. Så lenge man regner det sånn, så trenger en ikke være profesjonell statistiker for å regne seg fram til at de hvite i USA kommer til å være ganske få etterhvert.

Den nasjonen som fortsetter å skulle ha "reint" blod (som om det i det hele tatt var mulig) vil selvfølgelig få færre og færre medlemmer. Det betyr også at den nasjonen som ikke krever det nødvendighvis få flere og flere.

Mange toneangivende samer har et sånnt syn på nasjonen. Det er gammaldags og reaksjonært, og de tjener ingenting på det sjølv heller. De unge og progressive samene (folka bak Riddu Riddu festivalen? De politiske partiene?) vil stå for en mer moderne holdning, og den vil få gjennomslag. Det å vurdere nasjonal tillhørighet ved prosentvis blodfordeling har ikke noen voldsom oppsluttning i Europa lenger.

Dessuten er internasjonal lovgivning ganske viktig for detta spørsmålet. Det har hatt en stor betydning for rettigheter i sameland til nå. Flere rettigheter = mer politisk innflytelse og makt = større sjølvtilitt, mer "vits" å stemme ved samtinget, viktigere politisk liv, og større organisasjoner.

Flertallet samer idag sitter på gjerdet. De kunne ha valgt den samiske identiteten, men det er ikke nødvendigvis noen gevinst i det. Er det noen vits? De som ikke tar standpunkt blir nordmenn av default.

Men samene nærmer seg et kritisk punkt.

Hvis opprøret mot utbygginga av altaelva kommi idag, så hadde det vært mange mange ganger så mange samer i Norge nå. Og det kommer til å bli mange mange flere samer i Norge enn idag.

Historia fungerer på den måten at det kommer alltid nye konflikter. I det neste store sammenstøtet mellom samene og den norske staten vil samene gå ut med mye større styrke.

Den dagen tror jeg den norske arrogansen kanskje kan få seg en uventa smekk.

Utopi, sosialisme og revolusjon

Utopi, revolusjon, sosialisme
Jonas Bals og Harald Beyer Arnesen
News from NowHere 2006

"Med den saakaldte statssocialisme, der setter staten i den private arbeidskjøpers sted, har arbeiderpartiet intet aat bestille."
(Det norske arbeiderpartis program 1891)

Harald Beyer arnesen døde i fjor vår. Jeg husker han godt. Først da jeg var en ganske ung mann, og sto å solgte Rebell på Egertorget. Jeg gjorde det ganske mye, i ganske mange år, og etterhvert blei det et slags miljø på Egertorget på Lørdagene. Det var vi fra Rebell som var den største gjengen, så var det de kristne, det vil si Oslo Kristne Senter som forsynte oss med guds ord og jesuskaffe, det var Blitz med Smørzyra og etterhvert AFA-bladet, og en skjelden gang var det også Lønnsslaven; Anarkistene.

Jeg synes det var tøfft, fordi anarkistene var nesten som oss hadde jeg lært, men det var noe litt mystisk annerledes som jeg altså ikke fikk helt tak på. Det var noe med synet på sosialismen, og kanskje også noe med synet på organisering. Anarkistene var i følge Rød Ungdoms studiesirkel den gangen noe sympatisk men naivt som het Utopiske Sosialister.

Etterhvert har jeg blitt litt eldre, og fått litt mer innblikk i det hele. Jeg synes ikke at Elvis 14 år var så helt ute av det egentlig.

Utopisk Sosialisme først.

Hva Utopisk Sosialisme er for noe? Det er enkelt og greit forslag på hvordan verden kan organiseres på en bedre måte.
Gjør ikke egentlig det alle kommunister til utopiske sosialister? Jo, egentlig, Men kommunistene bruker ikke tida si på å planlegge hvordan verden kan organiseres riktig, men kaster sine intelektuelle krefter inn på hvordan man kan styrte kapitalismen og lage revolusjon.

Men trengs det ikke da en idè om hvordan verden kan organiseres ordetlig? Jo, det gjør det. Jaggu meg. Er du enig i det? I så tilfelle; velkommen i de utopiske sosialistenes rekker.

Problemet oppstår hvis man bare planlegger åssen verden skulle vært. Det er selvfølgelig noe tull. Det er jeg mot, men jeg veit heller ikke om noen som driver med det, og jeg mistenker at faren for den slags ikke er overhengende om dagen.

Men jeg blir fortsatt litt lattermild når det kommer 15 år gamle frikere som erklærer at
- "Jeg er konsensus-anarkist, jeg"
- "Åja, så spennende, da. Det har du sikkert mange og gjennomtenkte perspektiver på."

Tilbake til Egertorget 1991. Det var en veldig skjeggete mann i arbeiderskjorte. (rødrutete skjorter. Det er et hemmelig signal sosialister imellom som signaliserer at vedkommende som har den på mener det er viktig å jobbe i fagforening) Mannen het Harald Beyer Arnesen, og har var den eneste ordentlige anarkisten jeg visste om. Det er ikke så mange av dem enda, og de har ikke noe særlig til organisasjonssekretærer.

Jeg trur også at jeg kjente Jonas Bals fra den tida, men han var neppe noe særlig til anarko-syndikalist. Jeg kjente han som en rølpa rykkin-pønker med hanekam og skinnjakke med korrekturlakk på. I dag er det han som har arbeiderskjorter, og han har gitt ut bok sammen med den avdøde Beyer Arnesen.

Det er ikke så ofte det kommer ambesiøs anarkistteori i Norge, og det er boka litt prega av. En kan godt si at den lever litt i skyggen av den norske dominerende marxist-lenisistismen på ytre venstrefløy. Ethvert argument prøves opp i mot marxismen (stats-sosialismen, kalles den i boka), og delvis polimiseres det direkte mot. Det er ikke sikkert det er så dumt, fordi marxismen har et større og mer innarbeida begrepsapparat til å diskutere politikk og ideologi, men språket blir for meg litt for kunstig. Det er undødvendig komplisert språk, masse fremmedord, og noen veldig gammaldagse vendiger som bare gir assosiasjoner til - nettopp litt gammal og dårlig oversatt kommunistisk teori. (NKP oversatte masse marx, Lenin, Stalin og Engels, men partiet hadde aldri overflod av dyktige intelektuelle, så mange av oversettelsene er litt så som så)

Det at Bals har bodd noen år i danmark forsterker inntrykket av gammaldags språk. Jeg er usikker på i hvilken grad nordmenn noensinne har brukt begrep som "således" eller "derav" eller "å tale om"?

Det står ikke oppført hvem av dem som har skrivi hvilket kapittel, men jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er den unge eks-pønkeren eller den skjeggete arbeideristen som har skrivi denne setningen:
"Uansett hva man ellers åtte mene om anarko-syndikalismens muligheter som en strategi for å overvinne de rådende kapitalistiske samfunnsforhold, så er anarko-syndikalismens organisatoriske dobbeltstruktur verdt å se nærmere på, da den fremstår som særdeles velegnet til å møte de materielle utfordringer overtakelsen av de samfunnsmessige livsbetingelsene vil innebære, og til å innlede den nødvendige restruktureringsfase"

Puh! Jeg tar meg i å tenke at sånnt overakademisk språk er et slags tegn på et teoretisk mindreverdighetskompleks? Litt sånn "Ta oss på alvor! Vi er også teoretikere!"

Omslaget er fantastisk! Det er den søteste circle-A'en noensinne. Formatet er også ganske greit. Det er en liten bok, grei å putte i lomma, paperback, men ikke sånn at den går istykker bare fordi du leser den i badekaret. (Jeg har forsøkt. Det går bra.) Jeg trur det hadde vært lurt om det sto "Anarko-syndikalisme" et sted på baksida, men det er fint nå også.

Bokas sterkeste del er det som står om fagforeninger og om hvordan de korrumperer og blir en del av systemet i steden for å være en revolusjonær kraft. Det er mulig jeg har sovi i timen, men for meg var detta en a-ha opplevelse. Forfatterne skriver spennende om LOs historie og om opprettelsen av den første hovedavtalen og hvordan det førte til at foreningene også blei redskaper for å forhindre streiker og opprør. Er det mulig å lage revolusjonære fagforeninger? Er det mulig å lage fagforeninger som ikke kan brukes for å kue oss? Og hvis det ikke er mulig, er det ett tenkelig alternativ å ikke ha fagforeninger i det hele tatt? Nå står både Jonas Bals og Harald Beyer Arnesen i medlemsarkivene til LO, så noe sånn utprega sekterisme er det ikke.

Det er også eksempler fra CNT i Spania (som er anarko-syndikalistenes virkeliggjorte sosialisme, om vi kan si det sånn) og fra SAC i Sverige.
Dette er veldig kult.

Bokas svakeste del er det som står om organisering. Kritikken av Lenins partimodell og Sovjetunionen er grei nok. Ofte tendenserer anarkistisk kritikk av Lenin til å bli moralistisk (Lenin var et monster! Han hadde onde motiver! Han var en agent for borgerskapet!), men denne boka styrer fint unna det værste bedreviterske våset. Litt hva-sa-jeg retorikk er det, men det får vi regne med.

Bra med fokus på praksis. Bare trist at det er så lite praksis å bygge på. Derfor blir kapittelet om hvordan anarkister skal organisere seg litt.. Vel.. Skrivebords-aktig. Foreksempel:
"Hva angår spørsmålet om hvem som har uttalerett i forhold til hva, finnes det ikke annet å ty til enn alminnelig sunn fornuft. En tvilsom standard, kanskje, men virksom i langt flere situasjoner enn man ofte er klar over, og en løsning det tys til svært ofte også i de mest tungrodde, byråkratiske organisasjoner."

Jeg leste en annen bok som jeg blei anbefalt av en anarkistisk venn som "dritbra!" Jeg har sett den mye rundt i anarkistiske og autonome bok-kafeèr i flere land. Den heter "Days of war, nights of love", og jeg synes den står som et godt ekesmpel på hvordan anarkisme man ikke bør være. Den er skikkelig tåpelig, romantisk og overflatisk. Den avslører også en av den tradisjonelle anarkismen (kanskje den ikke syndikalistiske anarkismen?) sin store svakhet når den hyller oppløsninga av situasjonist-internasjonalen. Det var kjempebra at de oppløste seg sjølv akkuratt i det de var i ferd med å få til noe, fordi så rakk ikke situasjonistene å korrumpere!

Den avslører en innebygd ideologi som sier at det er farlig å vinne. Det er bedre å sloss riktig og tape, enn å risikere å sloss feil og vinne. Hvis du vinner kan du riskikere å bli møkkete på henda, derfor er det eneste fornuftige å ikke vinne! Med en sånn ideologi kommer en jo neppe til å forandre verden, for å si det sånn.

Nå ser det ut til at jeg har lånt bort boka. Jeg finner den ihvertfall ikke i bokhylla nå (som jeg kan avsløre at er mer prega av kaos enn av anarki.) Derfor har jeg ikke noe sitat. Men det er en passasje i "Utopi, revolusjon, sosialisme" som jeg synes ligner litt. Den refererer til arbeideropprøret i frankrike nylig, hvor overklassen hadde foreslått ingen rettigheter for arbeidere under 26 år. Boka sier:

"Bevegelsen har så langt vokst fra dag til dag, og vil når denne boken går i trykken med all sannsynlighet ha gjennnomført sin andre generalstreik. En slik maktdemonstrasjon, som for øyeblikket kun er mulig med "tillatelse" også fra fagforeninsbyråkratiets side, gjør bevegelsen særdeles sårbar: For så snart disse trekker seg, står bevegelsen i fare for å kollapse, såfremt man ikke har kunnet bidra til en dynamikk som fravrister dem kontrollen over begivenhetens gang. En slik sårbarhet forsterkes ytterligere av at man så langt har hatt en rekke medier på sin side, og har latt spillet bli spilt på deres premisser."

Bals sier mellom linjene at det er en svakhet å ha støtte fra fagforeningsledelsen og media. Men det er jo omvendt! Det er en styrke! At vi ikke kan stole på dem, er en annen sak.

Det er også en del om den konkrete samfunnsmodellen forfatterne går inn for. Her er det en del å hente, sjølv om jeg kunne ønske meg noe som var mer egna til å oppildne og vekke drømmer i en bok som annonserer seg som "utopisk", men det er også mulig jeg er blitt bortskjemt. Boka tar først og fremst for seg hvordan de ser for seg at fordelinga kan foregå i en global pengeløs økonomi. Det er ålreit og bra. Hvis du ikke har "skjønnt" kommunismen før, så trur jeg denne delen av boka kan få deg til ta greia.

Og jeg har lyst til å sitere litt fra det også, når de ser på desentralisert produksjon:
"I den sammenheng fremstår også nanoteknologiens muligheter som uhyre interessante, i oog med at den har åpnet for muligheten til å manipulere organisek prosesser og slik utvikle nye materialer som kombinerer ulike egenskaper - en dag kanhende dithen at man vil kunne dyrke frem møbler, om så skulle være ønskelig."
Det høres jo ønskelig ut for meg, ihvertfall. Fysioterapauten min mener ihvertfall at jeg trenger noen nye.

(se også En anarkist er død)

Hva er best; snill eller smart?

Alkoholrelatert flause

Jeg er desverre ikke helt ukjent med det å drite seg ut på byen. Spesielt etter noen øl går gjerne dømmekrafta betydelig ned, og jeg ender opp dagen etterpå med å angre bittert på at jeg i det hele tatt lot meg lure til den første øl'en (for det er alltid noen andre som har lurt meg utpå, selvfølgelig).

Greia er; en fuktig kveld jeg er ute på byen, så treffer jeg altså en gammal venninne av meg. En ganske søt jente, det må innrømmes, pittelitt eldre enn meg, som jeg ikke har sett noe til på lenge. Jeg klarer ikke hee-eelt å plassere hu, men det gjør skjeldent så mye sånn uttpå lørdagskvelden. Jeg smiler hjertelig, hun smiler tilbake, vi gir hverandre en hjertelig klem og et ørlite halvplatonisk kyss på kinnet.

Sakte går det opp for meg; det var "So What" dama. Ikke So What som i den døve rockeklubben. Enda værre. So-what var hennes politiske holdning, og jeg kjente hu igjen fra hu var i fremskrittspartiets Ungdom for en 10-15 år sida. Mine damer og herrer; jeg ga en god og hjertelig klem til Heidi Nordby Lunde.

Yess baby! Første gangen møtte hu var hu medlem av Fremskrittspartiets Ungdom. De var en liten klikk med ungdommer i opposisjon til Fremskrittspartiets åpne rasisme. Ungdommen hadde ingenting i mot afrikanere eller pakistaner spesielt; de hata alle på like fot. Spørsmålet var ikke hudfarge, men klassetilhørighet. Da hata fattige!
Hele argumentasjonsrekka gikk sånn:

Jeg; - Den politikken dere står for vil føre til økt fattigdom!
Heidi Nordby Lunde - So what?
Jeg; - jomen, fattigdom fører til sult, nød og jævelskap. Folk kommer til å ha det vondt.
Heidi Nordby Lunde - So what?

Argumentet blei brukt på alt. Prostitusjon, narkotika, kvinnefientlighet. Alt mulig.

Dissidenter varer ikke lenge i FRP, sjølv så ondsinna og satanistiske (vår herres anmerkning) som dissa, så de blir selvfølgelig tuppa på huet og rævva ut. Dermed blir dama leder for et lite parti som het Fridemokratene. De fikk ikke noe voldsom oppsluttning, men jeg mener å huske at de gjorde ETT godt skolevalg ved EN skole. Nå husker jeg ikke helt hva de heter de sosseskolene, men det var en av dem. Neppe noen bombe.

Greit, seinere dukker tidligere nevnte Lunde opp som en av stifterne i NORMAL, Norsk Organisasjon for Reform av Marihuana Lovgivningen. Jeg gjetter at hu har tatt med seg sin sans for gode argumenter.

En riktig så varm og omtenksom kvinne der, altså. En med et stort hjerte for sine medmennesker og omsorg for sammfunnets svake.

Gud bedre.

For dere andre er hu kanskje mere kjent som Vampus.