Anarkistene i verdenshistorien

Jeg fikk ikke gått på boklanseringa av Anarkistene i verdenshistorien. Det er nå slike slag som livet gir. Det betyr altså ikke at jeg ikke er interessert. Neida. Langtderifra. Derfor så liker jeg å følge med, veit du.

Anarkistene i Norge har altså gitt ut enda en bok. Jeg skreiv en aldri så liten bokmelding forrige gang det skjedde, og jeg regner det som sannsynlig at arbeidsgiver fortsatt er interessert i å vite hva som rører seg i den verdslige delen av verdiskalaen i kongeriket.

Nå har det seg desverre sånn at boka går for den nette sum av 340,- spenn, og det er omtrent mitt samlede bokbudskjett for hele år. Jeg har altså ikke lest boka, og siden jeg ikke er dagspressa, så føler jeg tross alt et vist ubehag ved å skulle levere en annmeldelse av en bok jeg ikke har lest.

MEN det er bursdagen min snart, og jeg veit at det er mange av mine svorne lesere som synes det er vanskelig å skulle finne ut hva i alle dager de skal gi meg. (Nei, jeg ønsker meg ikke mere Roald Dahl. Ja, dere er svorne, og banner rett som det er. Neitakk, ingen diktsamlinger heller.)
Bursdagen er altså den 15 mars. Bare nevner det.

Bokas forfatter Syphilia Morgenstierne AKA Mari Toft fra Bok og Bibliotek-fame presenterte boka på et proppfullt Humla den 10 mars, og hadde følgende å si:


Hun nevner såvidt en av anarkismens iboende ideologiske problemer, som kan være noe av grunnen til at de er så sørgelig få; organisasjonsproblemet. Men, "disse problemene er både små og perifere i forhold til det store hatprosjektet mot anarkistene. Et hatprosjektet kommer både fra høyre og venstresiden."

Høh! Det høres jo ut som om Mari Toft er medlem av Tjen Folket, så utskjeldt er'a fra høyre og venstre. Hu smeller litt mot venstre sjølv også, da, for å si det sånn. Kommer litt ann på hvilken vinkel man sikter fra, selvfølgelig, men det blir fiseslikkeri.

"det bør snart være slutt på at nesten alle man møter sukker "egentlig er jeg anarkist innerst inne, hvordan kan jeg treffe likesinnede?" det er SV'ere, det er ML'ere, det er Venstrefolk. Alle man treffer på fest"

Nå trur jeg ikke jeg har møtt Syphilia Morgenstierne på fest noengang, men det kan ha hendt at den anarkistiske tilbøyeligheten har virka noe høyere enn vanlig under påvirkning av alkoholholdige drikker, discomusikk og i nærheten av altfor keege karer med slips og/eller pannebånd.


"Vi har altså en befolkning som er helt stinn av skapanarkister. Riktignok kanskje bare så lenge det er absolutt konsekvensfritt?"


Jaja.. Mulig det. Det gir meg uansett annledning til å poste en musikkvideo med en av mine helter fra den gang da rap var rap, menn ikke var menn enda, og framtida lys:

Silver Bullet

Undercover Anarchists

slibrige menn, flamenko-anarkister og dårlig tapas

Barcelona er en del av Catalunya, som er okkupert av Spania. Det er dem sure for, mange av dem. De snakker et eget språk og har et eget flagg. I flere varianter, viser det seg.

Barcelona er en ganske stor by, med 1, 7 millioner innbyggere. Den føles likkavæl ikke så enorm, og den er ganske grei å komme seg rundt i, takket være et bra T-banesystem. Jeg trur faktisk det må være en av de beste jeg har prøvd (I forhold til Oslo, Kjøben, Stockholm, London, Berlin, Paris, og hva nå annet jeg kan ha kjørt.)
Mye fine turist-greier, spesielt han dærre arkitekten Gaudì som ser ut til å ha gått karamba over hele byen. Han har ihvertfall en egen park, og de setter dessuten opp det som må være verdens mest ambesiøse kirke noensinne, La Sagrada Familia, med en planlagt byggetid på hva jeg kan forstå er ca. 150 år. Men det er mye kule bygg ellers også. Mye sånne fasader som ser ut som om de egentlig er bokomslag, og mye statuer som henger i taka og kikker ned på deg og sånt.

Mat? Tapas. Dem spiser mye fisk, men er ikke spesielt flinke med det. Den er ikke så fersk. Det var helt grei mat, men ingen grunn å reise til utlandet for. Selvfølgelig kan det oppveies av all den nesten gratis vinen og cervezaen. Vin koster i butikk noe mindre enn det det koster for drikkevann. Da blir det jo fort endel... Dyrt drikkevann...?

Det er angivelig 30 000 husløse i Barcelona, så det er også mye kriminalitet i Barcelona. Jeg trur jeg bevitna ihvertfall fem ran med mine egne øyne, hvis jeg kan få lov til å telle med lommetyver som jeg så to ganger, hvor av den ene var meg.

Men det er også en enorm husokkupantbevegelse. Det blei påstått at det finnes omtrent 1000 okkuperte hus, og det er boligokkupasjoner, kulurhus og tjo-faderullandei. Overalt ser man rundingen med en "N" eller "Z" -forma pil stikkende ut, som symboliserer at huset er okkupert.

Det kan kanskje også ha en sammenheng med anarkismens tradisjonelt sterke posisjon i Catalunya. Den anarkosyndikalistiske organisasjonen CNT/AIT er kanskje det nærmeste man kommer en anarkistisk masseorganisasjon, og den er organisert som en fagforening, men oppfører seg mer som et politisk parti. I følge historisk muséum de Catalunya, vant Bakuninistene over Marxistene på et demokratisk massemøte i Barcelona dengang da den konflikten var det siste hete på ytre venstre, så det er ingen overdrivelse at anarkistene har historisk fotfeste.

Så jeg har fundert om den store husokkupantbevegelsen kanskje passer ideologisk bedre inn i en tradisjonelt anarkistisk orientert venstreside enn vår hjemlige mer marxistiske? En annen observasjon er at de Catalanske anarkistene ser ikke ut til å være like frastøtt av den Catalanske nasjonalismen som en kanskje kunne tro. Jeg blei gledelig overaska over å se Catalanske frigjøringsflagg (de med en trekant og stjerne i tilegg til de røde og gule stripene) i en anarkistisk bokkafé, samt krav om slutt på 3oo hundre års okkupasjon 1707 - 2007.

Det er litt skremmende tegn på alderdom når man innser at etter et par uker med fest og fyll i en fremmed by, så er det det historiske museet som sitter best igjen. Og ikke var det et spesielt bra museum engang.

Jeg hadde jo litt forventninger etter å ha hørt Paperboys og Mad Con skryte av at "ladies looking like their'e models from a video", men jeg må altså innrømme at jeg ikke blei slått i bakken. Det får jo være ålreit så lenge jeg hadde med min egen medbragte video-babe, og en kan vel ikke anklage dem for falsk reklame alt etter som det vel er noe med personlig smak og sånt i bildet også, men Katalanerne er små og mørke nesten alle samma, sånn at høye og blonde vikinger fra nord fikk endel oppmerksommhet. Ihverftall jentene. Ei jente i reisefølge fortalte at hu hadde gått i parken i tre timer, og fått intet mindre enn 34 henvendelser fra forskjellige menn. Alt fra 16 åringer til 60 åringer.

Helt på slutten av oppholdet gikk det av en bombe i Madrid. Madrid er jævlig langt fra Barcelona, så det fører ikke akkurat til panikk, men litt spekulasjon likkavæl. Var det ETA som sprengte bomba? Den første refleksen sier at det ikke var ETA. Hele situasjonen minner litt om reaksjonene etter togbombeme for et par år sida, i det at høyresida var så jævlig gira på å si at det var ETA så fort som mulig. De dreit seg loddrett ut på det sist. Siden den gang har ETA sjølv gått til ensidig våpenvile, og det også gjør det jo litt rart at de skulle plutselig smelle av en til.

Men nå ser alle nyhetskilder ut til å være enige i at det er ETA, så vi får vel bare tru dem. Men alt dette har egentlig ikke så mye med Barcelona å gjøre.

Etter å ha flytta fra Backpackerhostellet HelloBCN fikk vi innlosjering i en leilighet i et omeråde som heter La Grassia. De smykker seg med å være det siste omerådet som falt for Francistene, og det skjønner man når man går rundt der. Det kryr av uflidde pønkere, intelektuelle kverulanter og flamenkoanarkister.

Og der det er anarkister - der er det også trivsel.

Utopi, sosialisme og revolusjon

Utopi, revolusjon, sosialisme
Jonas Bals og Harald Beyer Arnesen
News from NowHere 2006

"Med den saakaldte statssocialisme, der setter staten i den private arbeidskjøpers sted, har arbeiderpartiet intet aat bestille."
(Det norske arbeiderpartis program 1891)

Harald Beyer arnesen døde i fjor vår. Jeg husker han godt. Først da jeg var en ganske ung mann, og sto å solgte Rebell på Egertorget. Jeg gjorde det ganske mye, i ganske mange år, og etterhvert blei det et slags miljø på Egertorget på Lørdagene. Det var vi fra Rebell som var den største gjengen, så var det de kristne, det vil si Oslo Kristne Senter som forsynte oss med guds ord og jesuskaffe, det var Blitz med Smørzyra og etterhvert AFA-bladet, og en skjelden gang var det også Lønnsslaven; Anarkistene.

Jeg synes det var tøfft, fordi anarkistene var nesten som oss hadde jeg lært, men det var noe litt mystisk annerledes som jeg altså ikke fikk helt tak på. Det var noe med synet på sosialismen, og kanskje også noe med synet på organisering. Anarkistene var i følge Rød Ungdoms studiesirkel den gangen noe sympatisk men naivt som het Utopiske Sosialister.

Etterhvert har jeg blitt litt eldre, og fått litt mer innblikk i det hele. Jeg synes ikke at Elvis 14 år var så helt ute av det egentlig.

Utopisk Sosialisme først.

Hva Utopisk Sosialisme er for noe? Det er enkelt og greit forslag på hvordan verden kan organiseres på en bedre måte.
Gjør ikke egentlig det alle kommunister til utopiske sosialister? Jo, egentlig, Men kommunistene bruker ikke tida si på å planlegge hvordan verden kan organiseres riktig, men kaster sine intelektuelle krefter inn på hvordan man kan styrte kapitalismen og lage revolusjon.

Men trengs det ikke da en idè om hvordan verden kan organiseres ordetlig? Jo, det gjør det. Jaggu meg. Er du enig i det? I så tilfelle; velkommen i de utopiske sosialistenes rekker.

Problemet oppstår hvis man bare planlegger åssen verden skulle vært. Det er selvfølgelig noe tull. Det er jeg mot, men jeg veit heller ikke om noen som driver med det, og jeg mistenker at faren for den slags ikke er overhengende om dagen.

Men jeg blir fortsatt litt lattermild når det kommer 15 år gamle frikere som erklærer at
- "Jeg er konsensus-anarkist, jeg"
- "Åja, så spennende, da. Det har du sikkert mange og gjennomtenkte perspektiver på."

Tilbake til Egertorget 1991. Det var en veldig skjeggete mann i arbeiderskjorte. (rødrutete skjorter. Det er et hemmelig signal sosialister imellom som signaliserer at vedkommende som har den på mener det er viktig å jobbe i fagforening) Mannen het Harald Beyer Arnesen, og har var den eneste ordentlige anarkisten jeg visste om. Det er ikke så mange av dem enda, og de har ikke noe særlig til organisasjonssekretærer.

Jeg trur også at jeg kjente Jonas Bals fra den tida, men han var neppe noe særlig til anarko-syndikalist. Jeg kjente han som en rølpa rykkin-pønker med hanekam og skinnjakke med korrekturlakk på. I dag er det han som har arbeiderskjorter, og han har gitt ut bok sammen med den avdøde Beyer Arnesen.

Det er ikke så ofte det kommer ambesiøs anarkistteori i Norge, og det er boka litt prega av. En kan godt si at den lever litt i skyggen av den norske dominerende marxist-lenisistismen på ytre venstrefløy. Ethvert argument prøves opp i mot marxismen (stats-sosialismen, kalles den i boka), og delvis polimiseres det direkte mot. Det er ikke sikkert det er så dumt, fordi marxismen har et større og mer innarbeida begrepsapparat til å diskutere politikk og ideologi, men språket blir for meg litt for kunstig. Det er undødvendig komplisert språk, masse fremmedord, og noen veldig gammaldagse vendiger som bare gir assosiasjoner til - nettopp litt gammal og dårlig oversatt kommunistisk teori. (NKP oversatte masse marx, Lenin, Stalin og Engels, men partiet hadde aldri overflod av dyktige intelektuelle, så mange av oversettelsene er litt så som så)

Det at Bals har bodd noen år i danmark forsterker inntrykket av gammaldags språk. Jeg er usikker på i hvilken grad nordmenn noensinne har brukt begrep som "således" eller "derav" eller "å tale om"?

Det står ikke oppført hvem av dem som har skrivi hvilket kapittel, men jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er den unge eks-pønkeren eller den skjeggete arbeideristen som har skrivi denne setningen:
"Uansett hva man ellers åtte mene om anarko-syndikalismens muligheter som en strategi for å overvinne de rådende kapitalistiske samfunnsforhold, så er anarko-syndikalismens organisatoriske dobbeltstruktur verdt å se nærmere på, da den fremstår som særdeles velegnet til å møte de materielle utfordringer overtakelsen av de samfunnsmessige livsbetingelsene vil innebære, og til å innlede den nødvendige restruktureringsfase"

Puh! Jeg tar meg i å tenke at sånnt overakademisk språk er et slags tegn på et teoretisk mindreverdighetskompleks? Litt sånn "Ta oss på alvor! Vi er også teoretikere!"

Omslaget er fantastisk! Det er den søteste circle-A'en noensinne. Formatet er også ganske greit. Det er en liten bok, grei å putte i lomma, paperback, men ikke sånn at den går istykker bare fordi du leser den i badekaret. (Jeg har forsøkt. Det går bra.) Jeg trur det hadde vært lurt om det sto "Anarko-syndikalisme" et sted på baksida, men det er fint nå også.

Bokas sterkeste del er det som står om fagforeninger og om hvordan de korrumperer og blir en del av systemet i steden for å være en revolusjonær kraft. Det er mulig jeg har sovi i timen, men for meg var detta en a-ha opplevelse. Forfatterne skriver spennende om LOs historie og om opprettelsen av den første hovedavtalen og hvordan det førte til at foreningene også blei redskaper for å forhindre streiker og opprør. Er det mulig å lage revolusjonære fagforeninger? Er det mulig å lage fagforeninger som ikke kan brukes for å kue oss? Og hvis det ikke er mulig, er det ett tenkelig alternativ å ikke ha fagforeninger i det hele tatt? Nå står både Jonas Bals og Harald Beyer Arnesen i medlemsarkivene til LO, så noe sånn utprega sekterisme er det ikke.

Det er også eksempler fra CNT i Spania (som er anarko-syndikalistenes virkeliggjorte sosialisme, om vi kan si det sånn) og fra SAC i Sverige.
Dette er veldig kult.

Bokas svakeste del er det som står om organisering. Kritikken av Lenins partimodell og Sovjetunionen er grei nok. Ofte tendenserer anarkistisk kritikk av Lenin til å bli moralistisk (Lenin var et monster! Han hadde onde motiver! Han var en agent for borgerskapet!), men denne boka styrer fint unna det værste bedreviterske våset. Litt hva-sa-jeg retorikk er det, men det får vi regne med.

Bra med fokus på praksis. Bare trist at det er så lite praksis å bygge på. Derfor blir kapittelet om hvordan anarkister skal organisere seg litt.. Vel.. Skrivebords-aktig. Foreksempel:
"Hva angår spørsmålet om hvem som har uttalerett i forhold til hva, finnes det ikke annet å ty til enn alminnelig sunn fornuft. En tvilsom standard, kanskje, men virksom i langt flere situasjoner enn man ofte er klar over, og en løsning det tys til svært ofte også i de mest tungrodde, byråkratiske organisasjoner."

Jeg leste en annen bok som jeg blei anbefalt av en anarkistisk venn som "dritbra!" Jeg har sett den mye rundt i anarkistiske og autonome bok-kafeèr i flere land. Den heter "Days of war, nights of love", og jeg synes den står som et godt ekesmpel på hvordan anarkisme man ikke bør være. Den er skikkelig tåpelig, romantisk og overflatisk. Den avslører også en av den tradisjonelle anarkismen (kanskje den ikke syndikalistiske anarkismen?) sin store svakhet når den hyller oppløsninga av situasjonist-internasjonalen. Det var kjempebra at de oppløste seg sjølv akkuratt i det de var i ferd med å få til noe, fordi så rakk ikke situasjonistene å korrumpere!

Den avslører en innebygd ideologi som sier at det er farlig å vinne. Det er bedre å sloss riktig og tape, enn å risikere å sloss feil og vinne. Hvis du vinner kan du riskikere å bli møkkete på henda, derfor er det eneste fornuftige å ikke vinne! Med en sånn ideologi kommer en jo neppe til å forandre verden, for å si det sånn.

Nå ser det ut til at jeg har lånt bort boka. Jeg finner den ihvertfall ikke i bokhylla nå (som jeg kan avsløre at er mer prega av kaos enn av anarki.) Derfor har jeg ikke noe sitat. Men det er en passasje i "Utopi, revolusjon, sosialisme" som jeg synes ligner litt. Den refererer til arbeideropprøret i frankrike nylig, hvor overklassen hadde foreslått ingen rettigheter for arbeidere under 26 år. Boka sier:

"Bevegelsen har så langt vokst fra dag til dag, og vil når denne boken går i trykken med all sannsynlighet ha gjennnomført sin andre generalstreik. En slik maktdemonstrasjon, som for øyeblikket kun er mulig med "tillatelse" også fra fagforeninsbyråkratiets side, gjør bevegelsen særdeles sårbar: For så snart disse trekker seg, står bevegelsen i fare for å kollapse, såfremt man ikke har kunnet bidra til en dynamikk som fravrister dem kontrollen over begivenhetens gang. En slik sårbarhet forsterkes ytterligere av at man så langt har hatt en rekke medier på sin side, og har latt spillet bli spilt på deres premisser."

Bals sier mellom linjene at det er en svakhet å ha støtte fra fagforeningsledelsen og media. Men det er jo omvendt! Det er en styrke! At vi ikke kan stole på dem, er en annen sak.

Det er også en del om den konkrete samfunnsmodellen forfatterne går inn for. Her er det en del å hente, sjølv om jeg kunne ønske meg noe som var mer egna til å oppildne og vekke drømmer i en bok som annonserer seg som "utopisk", men det er også mulig jeg er blitt bortskjemt. Boka tar først og fremst for seg hvordan de ser for seg at fordelinga kan foregå i en global pengeløs økonomi. Det er ålreit og bra. Hvis du ikke har "skjønnt" kommunismen før, så trur jeg denne delen av boka kan få deg til ta greia.

Og jeg har lyst til å sitere litt fra det også, når de ser på desentralisert produksjon:
"I den sammenheng fremstår også nanoteknologiens muligheter som uhyre interessante, i oog med at den har åpnet for muligheten til å manipulere organisek prosesser og slik utvikle nye materialer som kombinerer ulike egenskaper - en dag kanhende dithen at man vil kunne dyrke frem møbler, om så skulle være ønskelig."
Det høres jo ønskelig ut for meg, ihvertfall. Fysioterapauten min mener ihvertfall at jeg trenger noen nye.

(se også En anarkist er død)

Madame Justice vs. "V"

Dette er den klassiske monologen fra tegneserien "V for Vendetta", hvor "V" slår opp med sin gamle elskede. Hun er en statue på toppen av et høyt hus, så all dialogen er iogforseg "V" sjølv, men han putter ordene i hennes munn. Det er vakkert, og det er selvfølgelig ikke med i filmen.

«Hello, dear lady. A lovely evening, is it not?»
«Forgive me for intruding. Perhaps you were intending to take a stroll. Perhaps you were merely enjoying the view.
No matter. I thought that it was time we had a little chat, you and i»

«Ahh.. I was forgetting that we are not properly introduced.
I do not have a name. You can call me V»

«Madame justice.. This is V»
«V.. This is madam Justice.»
«hello madam Justice.»
«Good evening, V.»

«there. Now we know each other. Actually, Ive been a fan of yours for quite som e time. Oh, I knwo what you're thinking..»
«The poor boy has a crush on me.. An adolescent infatuation»
«I beg your pardon, madam. It isn't like that at all.»
«Ive long admired you... Albeit only from a distance. I used to stare at you from sthe streets below when i was a child.»
«I'd say, to my father, «Who is that lady?» and he'd say, «thats madam justice,» and I'd say, «Isn't she pretty.»

«Please don't think it was merely physical. I know you're not that sort of girl. No, I loved you as a person. As an ideal.»
«That was a long time ago. I'm afraid there's someone else now...»
«What? V! For shame you have betrayed me for some harlot, some vain and poufing hussy with painted lips and a knowing smile!»

«I, madam? I beg to differ! It was your infedelity that drove me to her arms!»

«Ah-ha! That surprised you, didn't it? You thought I didn't know about your little fling, but I do. I know everything!»
«Frankly, I wasn't surprised when I found out. You always did have an eye for man in uniform:»
«Uniform? Why I'm sufe I don't know what your're talking about. It was always you, V. You were the only one...»

«LIAR! SLUT! WHORE! DENY THAT YOU LET him have his way with you, him with his armbands and JACKBOOTS!»
«Well? Cat got your tongue?!»
«I thought as much.»

«Very well. So you stand revealed at last. You are no longer my justice now, you have bedded another.»
«Well, two can play at that game!»

«Sob! Choke! Wh-who is she, V? What is her name?»

«Her name is anarchy, and she has taught me more as a mistress than you ever did!»
!She hs taught me that justice is meaningless without freedom, she is honest. She makes no promises and breaks noene. Unlike you, jezebel.»
«I used to wonder why you could never look me in the eye. Now I know.»
«So goodbye , dear lady. I would be saddened by your parting even now, save that you are no longer the woman that I once loved.»
«here is a final gift. I leave it at your feet»

Ka-BOOOM!

«The flames of freedom. How lovely. How just. Ahh, my precious anarchy...»

«O beauty, til now I never knew thee»

Natalie Portman nude

Alan Moores fantastiske tegneserie V For Vendetta er en sterk politisk fortelling. Den går
ut på i korte trekk at helten V bomber verden til den blir bra. Det er fengende og fristende som «Mengele Zoo», men der hvor heltene i Mengele Zoo forblir en liten heltemodig terroristklikk, redder V For Vendetta seg inn mot slutten av serien, hvor folkets raseri endelig vekkes, og det hele kuliminerer i en folkelig revolusjon.

Det er mere. Helten er ideologisk anarkist.Logoen hans er en «V» med runding rundt, og den ser ut som anarkistenes symbol, bare opp ned. Han har en maske som er inspirert av Guy Fawkes, som forsøkte å sprenge opp det engelske parlamentet den 5 November 1605. Vår mann går for å fullføre jobben.

Det er sånne filmer som aldri, aldri kan ytes rettferdighet i hoolywood.

På den annen side; jeg leste følgende intervju med filmens kvinnelige skuespiller Natalie Portman i Filmmagasinet:

- «Som jeg nevnte, ser vi på¨vold og drap på forskejllige måter. Det er bare å se på rettsystemet hvordan vi gjør forskjell på forskjellige typer drap og mord. Den som kjemper oppfattes som terrorist av noen, er frihetskjemper for andre. Hvis vi kan rettferdigjøre vold i enkelttilfeller, vil selsagt andre kunne gjøre det også – med andre begrunnelser. Den amerikanske revolusjonen er et godt bevis på det. I USA har vi en tendens til å tenke at det er kun vold gjennomført av staten som kan rettferdiggjøres, men vår historie er brolagt med martyrer som kjempet nettopp mot staten – folk som brukte vold for å kjempe mot urett»

Heltinna har fått Sinead O Connor sveis, og er, om mulig, enda søtere en hu pleier å være, noe som vel ikke sier så reint lite.
Dessuten ser det ut som om vi får se Natalie Porman naken, og jeg har en venn som også gleder seg til det.

Hu sier videre:
- «Selv om V For Vendetta foregår i en nær fremtid tar den opp aktuelle problemstillinger fra dagens konservative USA, og mange vil kanskje se den som en aktuell politisk film»
No shit.


Jeg har sett en Trailer, og det ser ut som om de har tatt med seg mere enn jeg hadde frykta fra tegneserien. De sier "People should not be afraid of their goverments. Goverments should be afraid of its people". Og det er ganske bra fokkings vakkert, eller hur?

Jeg innser at jeg ikke klarer å skjule spesielt godt hvor mye jeg gleder meg, men jeg veit jo godt at jeg kommer til å bli skuffa. Dette er ikke en anarkistisk film, rett og slett fordi hoolywood ikke har det i seg til å lage sånnt. Men likevel; det er selvfølgelig ikke tilfeldig at denne filmen kommer nå. For mange i den amerikanske underholdningsbransjen begynner det å bli nok neo-konservativisme, og realiseringa av denne filmen må sees i et sånnt perspektiv. Hvor saklige de politiske detaljene i filmen er, er mindre viktig i forhold til at den faktisk blir lagd, nå, mens de fortsatt sliter under George W. Bush.

Det er et absolutt rasende og frådende innlegg, først og fremst i debatten om krigen mot terror, og den kommer fra beistets mage.