Gatas Parlament på Piratebay
Knut Olaf Sunde i Norsk Komponistforening mener fildeling gir musikalsk ensretting (klassekampen 30/9/08).
Det er et svar på Don Martins kronikk ut å stjæle skiver (aftenposten 27/09/08), og intervjuet bransjen må finne nye løsninger fra bransjebladet ballade. Annledninga er sjølvsagt at Gatas Parlament har offentlig lagt ut skiva vår på Piratebay.
Det vanskelige spørsmålet er jo hvordan vi skal klare å betale for studioet, for videoproduksjonene, for klistremerkene og plakatene, for bud som sender promoene til musikkutvalget på PeTre, osv. Dette betaler jo plateselskapet idag. Men penga der kommer jo fra platesalg.
Nå er det noen som flørter med de såkaldte 360-kontrakter om dagen, hvor idéen er at selskapet skal ha en større del av artistenes samla inntekter (konserter og merch), og dermed involvere seg mer i resten av artistenes øvrige virke.
En kan jo håpe at dette vil sørge for at de flinke folka i bransjen vil kunne fortsette mer eller mindre som før, og at store studioproduksjoner fortsatt vil kunne være mulig.
Men jeg lurer på om det ikke er mulig å tenke seg helt andre modeller for å få detta til å gå rundt.
Musikk er viktig for menneskenes velvære og trivsel, og er derfor viktig for samfunnet. Opprettholdelsen av et rikt, variert og spennende musikkliv er derfor en samfunnsmessig oppgave.
På samme måte som bibliotekene er det. Eller grunnskolen.
Utdanning er ansett som så viktig for felleskapet at vi har ordna det sånn at det faktisk er 9 årig utdanning som ikke bare er gratis, men også obligatorisk! Så viktig er det.
Denne politikken er jeg enig i.
Det at jeg er enig i at utdanning bør være gratis tilgjenglelig for alle, betyr jo ikke dermed at jeg mener at lærere bør jobbe gratis. Tvert imot er det en sammfunnsmessig oppgave å sørge for at lærerne har en komfortabel levestandard.
Musikk bør være gratis og universellt tilgjengelig for alle i hele samfunnet. Så viktig er det for våre sjeler, trivsel, helse og åndsliv. Dette er store deler av det norske samfunnet enig med meg i. La oss si halvparten, uten å ha noe som helst dekning for det. Denne delen av samfunnet mener imidlertid ikke at musikk skal kunne generere inntekter, og at musikere bør kunne få lønn.
Den andre halvparten mener at musikere (og resten av bransjen) bør få lønn, men ikke at musikk bør være universellt tilgjengelig.
Underlig.
Hva med norsk poesi?
Blir ikke norsk poesi gjort universellt tilgjengelig, samtidig som at poetene og bransjen får honorar? Er ikke dette basert på den politiske vurderinga at norsk poesi er så viktig for oss at det værdt å ta samfunnsmessig ansvar for at den fortsatt blir produsert?
Er ikke dette egentlig sannheten om store deler av norsk litteratur? Og faktisk også film?
Er det mulig å forsøke den påstanden at norsk musikkliv er (og da later jeg som om de står i motsetning til hverandre og ikke overlapper) enda viktigere?