graffiti, braanen og skikkelig radikalere

Her blir man utskjeldt av sine egne.

Ellernei, da.

Men det sto en lederartikkel i Klassekampen den 5 februar som i bunn og grunn handla om at jeg burde holde kjeft.

Her er den i sin helhet.

Idag hadde jeg mitt svarinlegg på trykk. De har tatt bort et poeng jeg gjorde på Bjørgulf Braanens bekonstning, og siden jeg altså har min egen lille trykksak å publisere lederartikler i, så kommer den i sin helhet her:

graffiti, braanen og skikkelig radikalere
Jaggu har ikke klassekampen ofra en hel leder på meg den 5 februar! Signert sjølveste Bjørgulf Braanen. Jeg synes det er hyggelig at standpunktene mine i seg sjølv er nok til å generere debatt på lederplass. Ikke det at det er første gang jeg får brev om mine standpunkter graffiti og tagging, og jeg må være ærlig å si at det ikke heller er første gang jeg hører usakligheter av typen “Elling Borgersrud tror sikkert han er en skikkelig radikaler”, men da gjerne framført anonymt og i brevform.

Bakrunner for det noe underlige angrepet er at jeg har forsvart graffiti på NRK-radio, og at jeg har omtalt t-banevogner som rullende lerretter. Dette skal i følge Braaen kun skape nye Fremsrittspartivelgere.

Det får en til å undres hvilke andre sannheter en ikke bør ytre av frykt for å skape nye fremskrittspartivelgere, og i hvilken grad det er fornuftig at denne frykten bør være styrende for den politiske meningsbrytning og debatt på venstre fløy?

Problemet med Braanens leder er at den ikke snakker om graffiti slik den eksisterer i virkeligheten. Han beskriver en hærverks-kultur, der graffiti, tagging, steinkasting, malingsbomber og generell ramponering går ut på ett. Denne kulturen eksisterer bare i hodet på kriminaliseringskåte politikere og ledelsen i Oslo Sporveier. Braanen har full anledning til å mislike graffiti hvis han har lyst til det, men som redaktør, journalist og angivelig av Norges ledende intelektuelle, burde han være i stand til å forholde seg til virkeligheten i en noe større grad enn dette. Graffiti er mulighvis hærverk i juridisk forstand, men det er også det. Graffiti er ikke hærverk, det er en kreativ kulturell utrykksform! Kunst, om du vil! Bare det å nevne det i samme setning som steinkasting og ramponering er propagandistisk, tendensiøst og faktisk litt ufint.

Spørsmålet om lovligvegger for Graffiti er selvfølgelig et politisk spørsmål, men synet på graffiti er også et kulturellt og et estetisk spørsmål. Sjølv setter jeg stor pris på graffiti og tagging. Jeg annser det som verdifullt i seg sjølv, på samme måte som jeg liker romaner eller kokkekunst, dataspill og arkitektur. Jeg liker lovlig-graffiti, ulovlig graffiti, tagging og streetart, på lovligvegger, på kunstutstilling eller på t-banevogner og hustak. Jeg oppfatter at det er et problem når kampanjen mot graffiti er blitt så sterk at dette helt subjektive og ikke-politiske standpunktet blir demonisert. Det er derfor jeg har deltatt i debatt, for å si at jeg mener det er fett!

Hatkampanjen mot graffiti har imidlertid påvirka folks mulighet til å vurdere graffiti ut ifra reint estetiske kriterier, og det eksisterer også desverre en sensurkonsensus i norske aviser, som går ut på at de ikke vil trykke bilder av kunstverkene av frykt for at kulturen skal spre seg og artistene får vist fram hva de har laga. Jeg er usikker på hvor bevisst Klassekampens er på dette, men med tanke på politiets og Sporveisledelsens råd om å ikke trykke bilder av graffiti, så er Klassekampens omfavnelse av den kriminaliseringslinja mer beklagelig enn ved første øyekast.

Så kaster Braanen også inn et hypotetisk sceniario som går ut på at Sporveisforeninga kanskje muligens en gang i framtida kunne ha tenkt på at de kunne finne på å gå til aksjoner mot graffiti, og hva da med klassesolidariteten, Elling? Vel, vel. Det dukker opp dilemmaer i politikk, både for meg og de fleste andre, skulle jeg tro. Men hvis Braaens prosjekt går ut på at han ikke skal være uenig med noen av arbeiderklassens organisasjoner til og med i reint hypotetiske situasjoner, så tipper jeg han vil slites av enda flere dilemmaer enn undertegnede.

Til slutt er det gledelig å se at Braanen mener det er “helt utmerket” med lovligvegger. Lovligvegger kan ha den positive effekten at ungdom som maler ikke føler seg konstand bekjempa av hele samfunnet hele tida; det er altså litt mer sivilisert enn nulltoleransen. I tillegg har jeg et personlig motiv; Jeg liker lovligvegger. Det blir høyere kvalitet på graffitien på den måten, og det er dessuten ofte et utmerka sted å gå å se graffiti. Det gleder jeg meg til.

Om jesus, gud, Michelet og andre storheter

HAHA!
Jeg er tilbake som en guds apostel!

Elvis Bling Laden om Gud og Jesus og sånne greier, atter en gang. Jeg kommer tilbake som en.. vel... hm.. hvis man liksom har vært borte en stund, nesten som om man var død, også kommer man tilbake og begynner atter å snakke til menigheten... hva heter det?

Nuvel; uansett, klikk her for artikkelen Relgion, opprør, rettferdighet og klassekamp. Stadig med de samme skrivefeilene du elsker. Stadig med den uærbødige men respektfulle omtale av verdensrelgionene. Nå på Kristendommen.wordpress.com


Dessuten kan du lese boka som inspirerte meg her.

De andre storhetene som omtales i overskrifta? Meg, sjølvsagt. Enjoy!

Norske tegneseriers gullalder

Vi er angivelig midt i de norske tegneseriers gullalder.
Så hva har vi?
De to virkelig store norske tegneseriene er Pondus og Nemi.
Pondus starta ut med ganske kjip uinteligent humor om stygge damer og drikkfeldige menn. Den har blitt mer og mer inteligent, bedre og bedre tegna, og dessuten morsommere.

Nemi starta ut ganske inteligent. Feministisk gothhumor, mye headonisme og trivelig livstilsvenstre. Nemi var en veldig sympatisk og sjarmerende dame som var litt rampete. Nå er nemi et oppgulp av gamle idèer, årevis mellom hvert morsomme poeng, og sjølve hovedpersonen er blitt usympatisk og sjelløs.

Og jævlig dårlig dialog. Det var gøy en stund. Nå må dere slippe til Mads Eriksen. Eller Inga Sethre. Eller hva som helst, egentlig, bare jeg ikke har lest det tusen ganger.

å tenne på bin-laden

Det finnes grovt sett to slags type mennesker i verden;
Det er de som kjøper lightere, og det er de som aldri kjøper lightere.

Noen mennesker ender altid opp med lomma full av lightere, og er fullstendig ute av stand til å si noe som helst om hvordan de har havna der. Vel, sannheten er selvfølgelig like sørgerlig som den er opplagt; det er den andre gruppa av menneker som stadig kjøper sine egne lightere.

Jeg er redd jeg sjølv tilhører den siste gruppa. Jeg kjøper lightere.

Men jeg skal ikke skjelle dere ut, og trekke sammenligninger og alskens feelbad-greier. Neida. Jeg skjønner åssen det er. Lightere passerer gjennom hender uten at du legger spesielt godt merke til hvor den kom fra, og ingen sier eksplisitt at de gjerne vil ha den tilbake. Lighteren havner i lomme på refleks.

Vi snakker ikke egentlig om tyveri her, altså. ikke bevisst tyveri, ihvertfall.

Vi som finansierer lighter-kommunismen på egenhånd får altså objektive interesser av å gjenninføre privateiendomsretten over lighteren! Å rive den ut av den kommunistiske felleseiendommens sfære!

Men jeg ønsker ikke engang å drøfte lighterenes politiske økonomi, langt ifra. Det er snakk om lighterens bruksverdi. Det første er åpenbart - de er veldig praktiske til å tenne på ting med. Sjølv bruker jeg de hovedsaklig til å sette fyr på sigaretter. De av oss som har begynnt å røyke på et tidspunkt veit å sette pris på den sosiale funksjonen ved å gi og å få fyr. Enda bedre, hvis du ikke har lighter tilgjengelig, så kan du altids pule røyken. Det er da ganske hyggelig, ikke?

Hvis du har lightere med foreksempel nakne damer (eller herrer) på, så har du alt noe å prate om.

- Hehe.. Ja, nei. Det er jo altså ikke sånnt jeg vanligvis ville gått med, da.. Jeg bare skulle kjøpe en lighter, jeg, også la jeg ikke merke til motivet før etter at jeg hadde gått! Er ikke det spesielt at de gir meg den uten å undersøke om jeg er interessert?

Eventuelt
- Sjekk DE muggene, 'a! Det hadde vært noe, vel? Høhøhø!

Eller:
- Hennes skjønnhet blekner i din nærhet. Hu er langt ifra så heit som du. Ikke engang med åpen flamme!

Her er det sosiale muligheter som ikke en skarve nr. One lighter er i stand til å levere. men en lighter kan ha flere funksjoner. Min favoritt, den nyanskaffede "Barce lona" lighteren blei anskaffa på en reise til Marokko, og har ikke bare en litt morsom tredjeverdenskrivefeil påtrykt, men har også et innebygd lys, akkuratt nok til å lyse opp for å finne lysbryteren.

Etter nøyere undersøkelser viser det seg altså at den ikke bare lyser opp i reint faktisk, fysisk forstand, men at den tenner et lys på en dypere måte. At den viser veien i en hard tid ikke bare i faktisk forstand. At dens ledestjerne inspirerer og skremmer millioner av mennesker.

Mine damer og herrer - verdens tøffeste lighter; den forkledde Osama Bin-laden merchendiselighteren!

Niga kebab og grill

men...
i alle dager..?

Hadde vi ikke akuratt slutta å bruke akkuratt det ordet?