Mere om Tana Bru

Yoyo!

Jeg skreiv en liten snutt om at jeg elsker Tana, men på ganske arrogant vis. Jeg hadde regna med at noen av mine (enorme mengder) samiske lesere skulle arrestere meg, sånn at jeg blei nødt til å forklare meg om hvorfor det er sånn at jeg elsker Tana. Det var et forsøk på en enkel provokasjon, med andre ord. En avansert bønn om kommentarer.

Men nei, da. Ingen kommentarer. Hva skjer? Har jeg ingen lesere nordpå?

Dette må ikke tolkes som sutring eller hard feelings på noe vis. Det er fordi ungdommen i Tana er opptatt med helt andre aktiviteter enn å sitte innendørs å kommentere på by-blogger. De ispilker, hopper ned hoppbakker med snøscooter (men ikke sitér meg på det, det er angivelig i ett juridisk grenseland...), tar saltomortaler med motorsykler, og de er selvfølgelig opptatt med hundespann.

Her er hvorfor dere er noen tapere, søringer:



(forresten sier de ikke så mye "søringer" i Tana. De har et mye grovere og mer injurierende samisk begrep som jeg ikke kan gjenngi av fare for å miste mine lestadianske lesere)

(PS! Lurer du på de smått suicidale samiske sinnsyke sykkelsaltomortaler? Check-a-check it out! Ellers så kan du lese om Finnmarksløpet her, som jeg praktisk talt var med på... Kanskje ikke på sjølve konkurransen, men ihvertfall en kilometer av traséen. Dessuten bidro jeg til underholdninga. Riktignok uten noen konkurrerende tilstede, men sånn i ånden, ihvertfall. Greit? Noen spørsmål?)

Anarkistene i verdenshistorien

Jeg fikk ikke gått på boklanseringa av Anarkistene i verdenshistorien. Det er nå slike slag som livet gir. Det betyr altså ikke at jeg ikke er interessert. Neida. Langtderifra. Derfor så liker jeg å følge med, veit du.

Anarkistene i Norge har altså gitt ut enda en bok. Jeg skreiv en aldri så liten bokmelding forrige gang det skjedde, og jeg regner det som sannsynlig at arbeidsgiver fortsatt er interessert i å vite hva som rører seg i den verdslige delen av verdiskalaen i kongeriket.

Nå har det seg desverre sånn at boka går for den nette sum av 340,- spenn, og det er omtrent mitt samlede bokbudskjett for hele år. Jeg har altså ikke lest boka, og siden jeg ikke er dagspressa, så føler jeg tross alt et vist ubehag ved å skulle levere en annmeldelse av en bok jeg ikke har lest.

MEN det er bursdagen min snart, og jeg veit at det er mange av mine svorne lesere som synes det er vanskelig å skulle finne ut hva i alle dager de skal gi meg. (Nei, jeg ønsker meg ikke mere Roald Dahl. Ja, dere er svorne, og banner rett som det er. Neitakk, ingen diktsamlinger heller.)
Bursdagen er altså den 15 mars. Bare nevner det.

Bokas forfatter Syphilia Morgenstierne AKA Mari Toft fra Bok og Bibliotek-fame presenterte boka på et proppfullt Humla den 10 mars, og hadde følgende å si:


Hun nevner såvidt en av anarkismens iboende ideologiske problemer, som kan være noe av grunnen til at de er så sørgelig få; organisasjonsproblemet. Men, "disse problemene er både små og perifere i forhold til det store hatprosjektet mot anarkistene. Et hatprosjektet kommer både fra høyre og venstresiden."

Høh! Det høres jo ut som om Mari Toft er medlem av Tjen Folket, så utskjeldt er'a fra høyre og venstre. Hu smeller litt mot venstre sjølv også, da, for å si det sånn. Kommer litt ann på hvilken vinkel man sikter fra, selvfølgelig, men det blir fiseslikkeri.

"det bør snart være slutt på at nesten alle man møter sukker "egentlig er jeg anarkist innerst inne, hvordan kan jeg treffe likesinnede?" det er SV'ere, det er ML'ere, det er Venstrefolk. Alle man treffer på fest"

Nå trur jeg ikke jeg har møtt Syphilia Morgenstierne på fest noengang, men det kan ha hendt at den anarkistiske tilbøyeligheten har virka noe høyere enn vanlig under påvirkning av alkoholholdige drikker, discomusikk og i nærheten av altfor keege karer med slips og/eller pannebånd.


"Vi har altså en befolkning som er helt stinn av skapanarkister. Riktignok kanskje bare så lenge det er absolutt konsekvensfritt?"


Jaja.. Mulig det. Det gir meg uansett annledning til å poste en musikkvideo med en av mine helter fra den gang da rap var rap, menn ikke var menn enda, og framtida lys:

Silver Bullet

Undercover Anarchists

Jeg elsker Tana!

Jeg reiser mye i Norge, og nok på en spesiell måte. Jeg reiser rundt til kriker og kroker av landet, og ser steder man ellers... rett og slett bare ikke hadde sett hvis en ikke var gal/rik/og/eller rapper.

I og med at jeg ser byer og småsteder med noe spesiell timing, så gjør det at jeg av ogtil kan opparbeide kjærlighetsforhold til steder som av fastboende kan føles noe urettferdig. I dag; Tana!

Kristelig fagforening? What the fuck?!?

Jeg så en annonse på forsida til VG, som annonserte for KRIFA; Kristelig Fagforening. Underlig. Trenger kristenfolket egen fagforening? Det er da ellers ingen stor tradisjon for "ideologiske" fagforeninger i dette landet?

Nedover på kontinentet er folk organisert på de rareste vis. Sjølv har jeg vært på møte med LAB, som er en, hold deg fast, revolusjonær og Baskisk-separatistisk fagforening. Når de har streiker og aksjoner (som de har med en viss hyppighet), må de overbevise ikke bare sine egne medlemmer, men også den kristne (katolske) fagforeninga, sosialdemokratene, de borgerlige, og så videre. Veldig spesielt med norske øyne, men altså ikke helt uvanlig på kontinentet (kanskje unntatt akkuratt det med separatismen).

VI i skandinavia har derimot en annen tradisjon for fagforeningsorganisering. Tradisjonellt sett er vi organisert etter yrkesgrupper. Jeg organiserer meg der de andre på jobben min er organisert. Vi er organisert etter yrkesgrupper, ikke etter ideologi.

Det er altså ikke sånn at LO organiserer alle. Wikipedia oppgir følgende smørbrødliste:
* Landsorganisasjonen i Norge (834 221 medlemmer)
* Unio (267 748 medlemmer)
* Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (206 361 medlemmer)
* Akademikerne (131 005 medlemmer)


Greit, i sverige har de en litt underlig Syndikalistene, som organiserer, vel, anarkister. Det er en militant fagforening som står på en hard klassekamplinje, og som ofte går til aksjoner. Det er derfor enkelt å forstå hvordan det kan være plass til dem. I danmark har de altså Kristelig Fagforening, nå forsøksvis importert til Norge.

Hvorfor trenger de kristne en egen fagforening? I Norge, hvor det knapt eksisterer en eneste fagforening av denne typen fra før?

Websidene til KRIFA inneholder mye oversatt tekstmateriale fra den danske foreninga, blandt annet "verdigrunnlaget" de mener er inspirert av bibelen (hydr-hydr), og oppsummert i følgende fire punkter:

* Ærlighet og respekt

* Frihet og ansvar

Du blei ikke noe særlig klokere av det du heller, nei?

Greit. Hva med dette fra paragraf § 3 i formålet; "Kristelig Fagforening arbeider for at uoverenstemmelser på arbeidsmarkedet, ikke må føre til arbeidsstans"

(den noe underlige tegnsettinga er unnskyldt i innledninga, hvor det står at de "etter beste evne" er oversatt fra dansk)

Medlemmer har heller ikke lov til å "motarbeide" formålet.

Kristelig Fagforening er altså en forening som ikke akter å sloss for medlemmenes interesser. De skal ikke ha lokale tillitsvalgte, og ikke føre forhandlinger lokalt. Kristent og fromt nok for deg? Neppe.

Hvorfor skal man i så tilfelle i det hele tatt bli medlem av en fagforening? Vel, de gir juridisk bistand. Og hvorfor ikke? Det funker jo i danmark?

Det stifterne av Kristelig Fagforening ikke helt har tatt inn over seg, er at sjølv om det på overfladisk vis kan være likheter mellom Norge og Danmark i organisasjonslivet, så har fagforeningene radikalt annerleder forhold å forholde seg til. Både i danmark og sverige er man nemlig tvunget til å bli medlem av fagforening for å få utbetalt full pensjon! Arbejdsmarkedets tillegspension.

Denne ordninga gjør altså at arbeidere som helst vil at de rike skal bestemme absolutt alt, også blir medlemmer av fagforeninger, og nettopp her er Kristelig Fagforenings funksjon i Danmark.

Norge har ikke en sånn ordning, og dermed vil Kristelig Fagforening bli en flopp.

Men se; jeg har embedda reklamen! KRIFA; kan dere etterbetale meg?